Å måle blodsukkeret ble en besettelse
Glemmer du ofte å måle blodsukkeret? Eller er du som meg og måler alt for ofte? En kontinuerlig blodsukkermåler, kan være til god hjelp for mange. For meg var det ikke så enkelt.
Å måle blodsukkeret er alfa omega når du har diabetes. I de nå 12 årene jeg har hatt diabetes, har jeg alltid vært nøye med blodsukkeret mitt. Jeg har snakket med andre som sier de glemmer å måle seg, eller måler sjeldent.
Jeg har altså motsatt problem; jeg måler meg fryktelig ofte. For meg ble dette etter hvert en besettelse. Det er jo heller ikke så rart. Jeg vet jo ikke hva blodsukkeret mitt er med mindre jeg måler meg. I tillegg er frykten for senkomplikasjoner alltid til stede.
LES OGSÅ: Mil etter mil – med diabetes i bil
Å kontrollere var fortsatt en avhengighet
Da jeg var til kontroll for et par år siden, tok jeg en prat med legen min. Jeg var lei av det «syke» kontrollbehovet og det svingende blodsukkeret med mye følinger. Armene mine var også hardt preget av all stikkingen. Legen min tok tak og jeg fikk innvilget sensor.
Jeg var veldig fornøyd med sensoren i begynnelsen. Nå kunne jeg sjekke blodsukkeret til enhver tid. Og dette uten engang å stikke meg!
Dessverre hadde det også en negativ side; det å kunne sjekke blodsukkeret hele tiden ble igjen en uting. Det endte med at jeg var tilbake i gamle vaner. Med en gang jeg så at blodsukkeret var på vei oppover, satte jeg insulin. Selv om det ikke nødvendigvis var høyt.
I begynnelsen stolte jeg ikke helt på sensoren. Jeg måtte sjekke at disse verdiene stemte overens med dem på blodsukkerappratet. Men igjen, da var jo hele poenget borte.
Jeg tror ikke jeg var helt moden for sensor på den tiden. Etter hvert begynte jeg nemlig også å irritere meg over at jeg hadde enda en ting festet på kroppen, i tillegg til insulinpumpen. Jeg brukte vel sensor i to måneder før jeg ga det opp.
LES OGSÅ: Emma får hjelp til å beregne riktig insulindose
Ble en trigger til å sette insulin
Når jeg flyttet for å studere måtte jeg tilpasse diabetesen min til en ny hverdag. Etter en lengre periode uten sensor kjente jeg at det var på tide å gi det et nytt forsøk. Denne gangen fikk jeg et mye større utbytte av det. Men, jeg måtte likevel gjøre noen endringer i hvordan jeg brukte sensoren.
Siden sensoren ikke gjorde meg mindre avhengig av å sjekke blodsukkeret, bestemte jeg meg for å ta noen grep.
Det første jeg gjorde var å skru av sensorens varslinger for høyt blodsukker. Mitt problem var jo at jeg hadde mange følinger. Varslingen for høyt blodsukker ble for meg en trigger til å sette insulin, og problemet var jo ikke at jeg satte for lite insulin.
Det skal også sies at jeg har en veldig lav terskel for hva som er høyt blodsukker. Det anbefales jo at blodsukkeret skal ligge mellom 6 og 8. Alle med diabetes vet jo at dette ikke alltid er realiteten. Likevel forholder jeg meg til dette.
Når jeg da så at blodsukkeret begynte å komme over 9, kjente jeg et veldig behov for å korrigere. Problemet var at jeg ikke klarte å se det store bildet. Skulle jeg trene etterpå, hva hadde jeg spist nå, og før på dagen, hadde jeg vært mye i ro, var jeg stressa, hadde jeg satt riktig insulindose? Det var jo helt sikkert en grunn til at blodsukkeret var høyere enn jeg ønsket.
LES OGSÅ: Har du hørt om LADA? Den er minst like vanlig som diabetes 1
Har lært meg å stole på boluskalkulatoren
Per i dag bruker jeg ikke sensor og tror heller ikke jeg kommer til å gjøre det på en stund. Etter at jeg begynte å sette insulin etter karbohydratene jeg spiser, har jeg også lang færre følinger.
Jeg har lært meg å stole på den insulindosen som boluskalkulatoren foreslår, og måler heller etter et par timer. Jeg måler kanskje fortsatt oftere enn mange, men det er vel bare slik jeg er skrudd sammen. Om ikke annet så tenker jeg at alternativet kunne vært verre.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
