Et krasjkurs i diabetes
Når et nytt menneske kommer inn i livet ditt og blir en nær relasjon, betyr det gjerne at de får et krasjkurs i diabetes. En bratt læringskurve. Kanskje er det første gang de ser hvordan sykdommen faktisk er å leve med, og det kan vekke mange spørsmål.
I over 20 år var jeg i et forhold der jeg egentlig var ganske trygg på at jeg ble godt ivaretatt dersom det skjedde noe i forbindelse med diabetesen, men så plutselig sto jeg alene en stund. Jeg var nødt til å stole på meg selv. For meg var dette en skremmende greie. Men jeg mestret det – stort sett.
Og plutselig, utav det blå – egentlig uten å prøve, kom en ny mann inn i livet mitt. Ting har gått i en rasende fart, og allerede i løpet av en måned hadde jeg samboer. Han har visst fra dag én, og egentlig litt før det, at jeg har diabetes. Jeg har villig svart på spørsmål han har kommet med, og det som jeg følte var riktig.
LES OGSÅ: Hvordan forklare diabetes til et barn som er pårørende
De første følingsopplevelsene
Men hvor mye negativt av diabetesen har vedkommende sett i løpet av denne måneden? Jeg mener; hverdagen går stort sett av seg selv. Ting er VANLIGVIS ganske greit å håndtere, bortsett fra litt utstyr som svikter og må skiftes etc.
Men føling? Etter at jeg fikk ny pumpe og sensor i september 2022 har jeg heldigvis ytterst få av de følingene hvor jeg trenger hjelp. Jeg kan huske to: En hvor jeg satt knestående midt i stua og beordret minstemann i huset til å fore meg med pizza, og andre gangen når jeg våknet opp om morgenen – den nye kjæresten spurte meg om noe hvorpå jeg bare så på han med et merkelig, fårete smil. Han skjønte heldigvis, på tross av lite erfaring, hva det gikk i.
Jeg har vist han hvordan Baqsimi (nesepulver som brukes ved veldig lavt blodsukker) fungerer, noe han åpenbart syns var en snodig greie. Og forklart hvordan jeg reagerer ved veldig lavt blodsukker, at jeg til tider ikke skjønner helt hva jeg skal gjøre – og at jeg tidvis, og nå ytterst sjelden kan gå i kramper.
Men så kom denne helgen…
Alltid like flaut å miste kontrollen
Jeg visste blodsukkeret var lavt, og jeg skulle fikse det. Men jeg «skulle bare» først. Jeg husker ikke at jeg har lagt meg nedpå senga, hvor kjæresten lå og sov. Men jeg våknet av at han dyttet i meg druesukker. Jeg hadde igjen, som før, gått i kramper.
Jeg er egentlig ikke overrasket over hvor godt han håndterte dette. Men likevel. Det gjør jo at jeg føler en ekstra trygghet. Og jeg er alltid like flaut hver gang noen ser at jeg mister kontrollen som dette.
Jeg VET jeg ikke kan noe for det. Vel selvfølgelig kunne det i dette tilfellet vært unngått om jeg ikke led av det jeg kaller «Albert Åberg syndromet» – med å bare skulle fikse noe først.
Men når jeg kom til meg selv, sånn skikkelig. Satt jeg i armkroken hans, så på han og det som kom ut av meg var: «Unnskyld!»
Hvordan går du frem når et nytt menneske kommer inn i livet ditt og blir en nær relasjon, når det gjelder diabetesen din?
LES OGSÅ: Insulinpumpen har kurert hodepinen
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
