Mine første år med diabetes besto av mye prøving og feiling (Del 2)
Da jeg fikk diabetes som barn måtte mine foreldre prøve og feile til de fant det som fungerte. I dag er det heldigvis mye enklere å finne god og nyttig informasjon når man er ny i diabetesverdenen, og man kan lettere komme i kontakt med andre med erfaring.
I dag har vi all mulig nødvendig informasjon på telefonen vår. Vi kan google oss frem til mye og vi kan komme i kontakt med andre personer i lignende situasjoner. Vi kan finne nye medisiner som kan bidra til et bedre liv, vi kan lese forskningsartikler og vi kan ha digitale legetimer for øyeblikkelig hjelp. Denne tilgangen på informasjon gjør oss ikke til leger, men den gjør oss opplyst og bidrar til at de fleste tar større ansvar for eget liv og egen helse.
Denne muligheten hadde ikke foreldrene mine for 26 år siden, og heller ikke de som fikk diabetes tidligere enn meg. De prøvde og feilet, og prøvde og feilet igjen. Og til slutt fant de forhåpentligvis en vei som fungerte for dem.
PS! Les del 1 av denne artikkelserien her.
Tidligere skremselspropaganda
Men hvor mange ganger har man ikke lest om de som har fått alvorlige sår som til slutt har medført amputasjon? Det er skrekkscenarier for de fleste, men det var reell skremselspropaganda for mange år siden. Tenk så fortvilende å hele tiden ha det i bakhodet. Dersom man spiste litt for mye søtt en dag, klarte de ikke legge fra seg tankene om hva som kunne bli. De fryktet det verste, og for en byrde å alltid ha med seg.
Jeg har fått min dose med skremselspropaganda jeg også, men ikke på langt nær så ille som det var tidligere. Noe jeg er ekstremt takknemlig for, jeg hadde nemlig ikke klart å kose meg med hverken mat eller drikke dersom jeg hadde hatt slike bilder i bakhodet til enhver tid. Det er ikke mulig å leve et godt liv dersom man hele tiden skal være nødt til å sette begrensninger for seg og sitt liv.
LES OGSÅ: Det tok et år før jeg oppdaget at det er forskjell på insulintypene
Erfaringer fra 80-tallet
En familievenn fikk diabetes type 1 som 15 åring på starten av 1980-tallet, og fikk så vite alt han skulle og ikke skulle gjøre. Et meget begrenset liv ble forventet av han, noe som resulterte i at han og omgangskretsen hans opplevde endel svært skremmende opplevelser med lave blodsukkerverdier. Han var flau over sykdommen som «kun gamle mennesker fikk», og han ville ikke bli sett på som en byrde eller en treig gutt som ikke ble med på ting.
Dersom han hadde fått bedre opplæring om sykdommen sin, og informasjon om at han faktisk kunne leve et relativt normalt liv, er det ikke sikkert han hadde lagd et så stort opprør for sine pårørende.
LES OGSÅ: Våger jeg å stole på den nye teknologien?
Sosiale medier skaper samhold og tilhørighet
Dette kan vi heldigvis slippe i dag. Vi har sosiale medier hvor vi lett kan komme i kontakt med andre i samme situasjon og i samme alder. Foreldre til nydiagnostiserte barn kan få hjelp og bistand av andre med mer erfaring og kanskje eldre barn. Det er ekstremt viktig å føle seg som en del av et miljø eller en gruppe, og det er fryktelig å føle seg ensom i egen sykdom. Det å vite at det alltid finnes noen der ute som er i eller har vært i samme situasjon har hjulpet meg masse i ulike situasjoner.
Det er viktig å strekke ut en hånd og vise at man ønsker å hjelpe, det kan hjelpe andre vanvittig mye. Spesielt de som står overfor helt nye utfordringer!
LES OGSÅ: Føler du tilhørighet med andre med diabetes?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.