Mye mindre informasjon til diabetesforeldre da jeg fikk diagnosen som barn (Del 1)

Mye mindre informasjon til diabetesforeldre da jeg fikk diagnosen som barn (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 13.11.22

Da jeg som fireåring fikk diabetes var det selvsagt foreldrene mine som etter beste evne måtte håndtere sykdommen for meg. Det skjedde mange uhell og hendelser som kunne resultert i relativt store ulykker i mine barneår, som jeg er sikker på ikke hadde skjedd i dag.

Jeg ble diagnostisert med diabetes type 1 for 26 år siden. Da var jeg 4,5 år gammel, og var innlagt på sykehuset i en uke etter diagnostiseringen. Da vi ble skrevet ut var det foreldrene mine som etter beste evne måtte håndtere sykdommen for meg. De måtte følge opp meg, barnehagen og besteforeldre, slik at hverdagen skulle gå opp. 

Annonse

Mamma jobbet skift og pappa reiste mye i forbindelse med jobb, og jeg var vant til å være mye hos besteforeldrene mine. For at hverdagen skulle fungere for alle parter måtte alle rundt meg få opplæring til å håndtere sykdommen, men hvordan kunne de få opplæring i noe ikke engang vi visste hvordan fungerte? Vel.. veien ble til mens vi gikk den. 

LES OGSÅ: Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell

Nesten ikke-eksisterende informasjonsflyt

Det skjedde mange uhell og hendelser som kunne resultert i relativt store ulykker i mine barneår, som jeg er sikker på ikke hadde skjedd i dag. Dette dersom teknologien var bedre, større oppmerksomhet fra lærere og bedre informasjon generelt. 

Internett var ikke på langt nær så tilgjengelig på denne tiden, som det er i dag, og informasjonsflyten var nesten ikke-eksisterende. 

Da jeg spurte foreldrene mine om dette svarte de at informasjonen de fikk var utelukkende fra sykehuset. De fikk noen ark med informasjon med hjem fra sykehuset som skulle deles ut til skole og andre omsorgspersoner, og mulighet til å ringe barneavdelingen på sykehuset ved spørsmål. Noe de naturligvis benyttet muligheten av ofte. 

Annonse

De fikk en innføring i hvordan målinger skulle gjennomføres, sprøyter skulle settes, hvor mange enheter insulin som skulle settes til de ulike målingene, og samtaler med ernæringsfysiolog for kostholdsveiledning for best mulig blodsukkerverdier. 

LES OGSÅ: Mitt første møte med diabetes type 1

Pårørende sin opplevelse

Disse tingene vil jeg anta er relativt likt i dag som den gangen, men i dag får også barna insulinpumpe og blodsukkersensor. Dette gjør det å holde kontroll langt lettere, og foreldre kan til enhver tid motta informasjon om barnets målinger. Noe som er helt fantastisk, og veldig viktig.

Overgangen til et liv med diabetes blir da forhåpentligvis ikke så stor og vond for både barna og foreldrene deres. 

Jeg vet at situasjonen de står overfor er vanskelig og altoppslukende, men det er viktig å huske på at vi med diabetes kan leve helt normale liv. Kun med noen få begrensninger, og det er heldigvis noe man kan finne ut av fort, ved å eksempelvis lese på nettsider som Lev med diabetes.

LES OGSÅ: De 10 mest stilte spørsmålene jeg får om diabetes type 1

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: