Likesinnede er en viktig ressurs for oss med diabetes (Del 3)

Likesinnede er en viktig ressurs for oss med diabetes (Del 3)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 20.11.22

Diabetes er ensomt nok i seg selv, men vi er mange som lever med sykdommen – og vi har alle ulike erfaringer og kunnskap som kan være nyttig å dele. Med andre ord; likesinnede er en viktig ressurs!

Som barn var jeg i en diabetes-gruppe med noen litt eldre barn. Vi hadde samtaler om utfordringer og andre ting vi opplevde med diabetesen, vi fikk tips og råd, og masse skryt. Vi fikk muligheten til å føle oss som en del av en gruppe, og vi visste at vi ikke var alene om å føle eller oppleve de tingene vi gjorde. Det gjorde enkelte ting lettere for min del.

Annonse

De dagene andre barn stilte spørsmålstegn ved hvorfor jeg ikke kunne være med på gym-timen for eksempel, visste jeg at vi var flere som måtte stå over gym iblant. Det var godt å vite at vi var flere. 

PS! Dette er siste del i en serie på 3, les del 1 her, og del 2 her.

Positivt møte med likesinnede under studietiden

Da jeg begynte å studere ble jeg kjent med to personer med type 1 diabetes. Ei med store utfordringer som kunne sammenlignes noe med de jeg hadde hatt tidligere, og en som var veldig avslappet til hele situasjonen og hadde lite utfordringer med å kontrollere både blodsukker og matinntak.

Jeg opplevde flere ganger å få så lavt blodsukker at jeg hadde behov for hjelp, og da var disse to personene veldig gode å ha. De visste råd og kjente igjen tegnene før andre gode venner. Spesielt i sammenheng med alkoholinntak kunne slike ting skje, og da var det godt å vite at vi var flere.

De ble en stor ressurs for meg i en krevende periode av livet, og jeg er veldig takknemlig for dem! 

Annonse

Dersom jeg hadde holdt sykdommen min skjult, slik som den tidligere nevnte familievennen på 80-tallet gjorde, er det ikke sikkert det hadde gått så fint med meg. Det er ting vi ikke kan vite, og det er viktig å være åpen med noen som står deg nær. Det er ikke nødvendig å fortelle det til absolutt alle, men det er viktig å fortelle til noen, slik at du har noen som kan bidra dersom noe skjer.

LES OGSÅ: De første pasientene behandlet med insulin

Håp for fremtiden

Diabetes er til tider ekstremt ensomt. Det er vanskelig for andre å vite hvordan sykdommen kjennes på kroppen og ingen klarer å virkelig å forstå. Det kan man heller ikke forvente, men det hjelper å vite at man ikke er alene. 

Diabetes er en krevende sykdom, men det har blitt bedre med tiden. Behandlingen, teknologien, medisinene, informasjonen, og samholdet har blitt betydelig bedre de siste 26 årene. Forhåpentligvis blir det betydelig bedre de neste 26 årene, og kanskje vi til og med på et tidspunkt kan bli kurert? 

Det er lov å drømme og håpe på en bedre fremtid for dem som kommer etter oss.

Derfor vil jeg si: del informasjon og kunnskap, vis at du bryr deg og strekk ut en hånd til noen som trenger det! Det er det minste vi som har levd med denne sykdommen i så mange år, kan gjøre for ny-diagnostiserte og usikre medmennesker.

Kanskje de kan slippe å oppleve de vonde og krevende situasjonene vi måtte oppleve? 

LES OGSÅ: Føler du tilhørighet med andre med diabetes?

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 (0 Reviews)
Del: