En usynlig sykdom som har godt av å synes mer (Del 2)
Vi kan vel stort sett ikke se med det blotte øyet at en person har diabetes. Sånn sett er det en usynlig sykdom. Derfor er det kanskje enda viktigere at vi som lever med diabetes er åpen om sykdommen med de vi omgås mest med.
PS! Dette er del to, så hvis du ikke har lest del 1 kan du gjøre det her.
For fire år siden var jeg ferdig utdannet jurist, og jeg startet å jobbe i en statlig enhet med en gang. Den gang var jeg åpen om at jeg hadde diabetes, og at jeg til tider kan ha utfordringer med blodsukkeret. Spesielt i stressende situasjoner.
Jeg fortalte noen av mine nærmeste kollegaer hvilke tegn de skulle se etter hvis jeg oppførte meg noe annerledes; om jeg ble sint, lei meg, trøtt eller andre ting som var utover hva som kan kalles normalt, og hvor jeg hadde lagret nød-provianten min.
Store endringer i kollegagruppen
Mye har endret seg i løpet av disse årene. Vi har vært nesten to år sammenhengende på hjemmekontor. En del kollegaer har sluttet, og mange nye har startet. Vi har fått en ny leder og jeg har fått en høyere stilling med mye ansvar.
De aller fleste vet at jeg har diabetes, men jeg har ikke informert de nye på samme måte som det jeg gjorde den gangen jeg var ny på avdelingen. Jeg har heller ikke informert om endringer, til de som allerede kjenner godt til sykdomssituasjonen min. Noe jeg absolutt burde gjort, men dessverre ikke har tenkt på. Jeg har vanligvis forholdsvis god kontroll på blodsukkeret gjennom arbeidsdagen, og måler til tider altfor ofte, spiser mange små mellommåltider.
Dette nettopp for å unngå situasjoner som medfører at jeg har behov for bistand, eller tiltrekker meg oppmerksomhet. For vekten er ikke dette alltid like bra, men blodsukkeret mitt er relativt stabilt dersom jeg er flink til å spise til faste tider, og ikke stresser mer enn nødvendig. Stress er min verste fiende, og det skaper ofte problemer.
Det har vært et par ganger at jeg har unngått å ha på kamera på teams-møter fordi jeg må spise under møtet. Rett og slett fordi jeg syns det er flaut at andre ser det. Eller at jeg har vært nødt til å logge ut av møter noe tidligere, grunnet lavt blodsukker.
I arbeidshverdagen er ikke dette noe som kollegaene mine legger merke til, eller stiller spørsmålstegn ved, men jeg føler at det gjør min sykdom mer synlig.
LES OGSÅ: Gode grunner for å lage seg et hjemmegym
Kommer senere på jobb på grunn av blodsukkeret
For noen uker siden startet jeg litt senere på jobb grunnet lavt blodsukker om morgenen. Jeg er avhengig av bil for å komme meg til jobb, og må derfor vente med å kjøre om morgenen til blodsukkeret tillater det. Det kan være en utfordring i stressende perioder.
Tidligere har jeg iblant blitt kjørt til jobb også, men dette har ikke vært en mulighet de siste ukene. Derfor har det vært mer «synlig» overfor kollegaene når jeg dukker opp en halvtime etter alle andre.
Som ansatt i staten har vi fortsatt ikke kjernetid, og kan derfor starte dagen noe tidligere, og heller jobbe litt senere. Dette har mest sannsynlig redusert oppmerksomheten rundt at jeg har dukket opp noe senere på jobb, men samtidig, betyr det noe? Jeg kan svare for hvorfor jeg er forsinket, og jeg vil heller ikke holde dette skjult. Men for å være helt ærlig er det behagelig å slippe spørsmålene.
Etter føling om morgenen er ikke alltid humøret på topp, og det er ikke alltid like hyggelig å fortelle åpent om utfordringene sine. De som kjenner meg godt godtar svar som «lavt blodsukker, trengte litt tid». Men nye kollegaer ønsker gjerne mer utfyllende svar. Det er ikke fordi de er nysgjerrige, men de bryr seg om meg, og ønsker å vite mest mulig. Noe jeg naturligvis setter stor pris på.
Diabetesen blir derfor mer synlig enn hva jeg ønsker eller tror at den er.
LES OGSÅ: Å være sosial er bra for helsa
Spørsmål fra kollegaer
Heldigvis jobber jeg i et relativt ungt og åpent miljø med gode kollegaer som bryr seg om, og med hverandre. Det stilles alle mulige spørsmål rundt pausebordet vårt, og den siste tiden har jeg merket at det er mange som ikke vet noe om diabetes. Flere har spurt om jeg har diabetes type to, siden de aldri ser at jeg setter insulin eller måler blodsukker (og sikkert grunnet overvekten).
De ser nok ikke noe til utfordringene jeg har, fordi jeg har alltid vært åpen om det og skjuler aldri når jeg måler blodsukker eller setter insulin. Jeg gjør det så åpenlyst, at de ikke legger merke til det. Utrolig nok.
Jeg har derfor funnet ut at jeg må ta et lite informasjonsmøte igjen, slik at nye kollegaer blir informert og tidligere kollegaer får litt repetisjon. Heldigvis er min leder veldig hjelpsom med slike ting, og lar meg ta ordet noen minutter i slutten av et avdelingsmøte eller lignende.
LES OGSÅ: Diabetes og ensomhet
Diabetes er en usynlig sykdom
Dessverre lever vi med en veldig usynlig sykdom, som ikke er synlig før vi faktisk gjør den synlig. For å skape mer åpenhet og mer bevissthet rundt det anbefaler jeg å ikke skjule at det settes insulin eller måles blodsukker. Fortell de rundt deg hva du kan og ikke kan spise. Og ikke vær redd for å fortelle om at du har en dårlig dag grunnet blodsukkertrøbbel.
Diabetes er en usynlig sykdom, som med fordel kan bli mer synlig.
LES OGSÅ: Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
