Å være sosial er bra for helsa!
Om man er kronisk syk med de utfordringene det innebærer eller om man er frisk og har et liv som ruller og går sin gang, er det liten tvil om at hverdagen blir langt enklere hvis man har det bra inni seg selv og er sosial.
Mange av de siste innleggene jeg har skrevet, har handlet om hvilke utfordringer man kan møte med å kombinere diabetes og en trøblete psyke. Fra å være nærmest “perfekt” regulert de første fire årene, med full kontroll over blodsukkeret til enhver tid, har jeg blitt overrasket over hvor mange faktorer som faktisk har hatt en negativ innvirkning på diabetesen de seneste tre årene.
Det er først nå jeg har fått øynene opp for hvor viktig et godt sosialt liv er for å være blid og fornøyd. Og dermed også ha bedre forutsetninger for å mestre sin egen sykdom.
LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene
Å komme seg ut av ensomheten
Diabetes kan oppleves som en ensom sykdom. Til tross for at rundt 245 000 personer har en diabetesdiagnose i Norge, synes jeg det hører med til sjeldenheten at jeg møter andre mennesker med den samme, usynlige sykdommen som meg selv. Det er på en måte ikke så lett å forklare hva en slik sykdom innebærer til utenforstående. Det kreves gjerne et langt foredrag for at de du snakker til i det hele tatt skal forstå en brøkdel av hvordan hverdagen din med en slik diagnose ser ut.
LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene
I tillegg er diabetes stort sett en “usynlig” sykdom. Det er ikke fysisk enkelt å se hvem som lever med diagnosen og ikke. Hvem som helst kan få diabetes. Tanken om at det er urettferdig at nettopp jeg måtte få sykdommen, streifer meg ofte.
Det tok meg over tre år før jeg skjønte at det å være sosial kan være gunstig for sykdommen.
Alene med sykdommen
Det er lett å trekke seg tilbake når man føler seg alene om forståelsen rundt sykdommen. Det er lett å føle at diagnosen er til ett eneste stort hinder i hverdagen. Man lever i sin egen boble, fokuserer på at en selv og diabetesen har det bra, så får heller relasjoner til andre personer komme i neste rekke.
Det er lett å føle at man er til bry i vennegjengen. At de alltid må ta hensyn til at du må måle blodsukker, spise, kontrollere og være varsom og alltid på vakt. Det er slitsomt og uten tvil en stressfaktor som ikke er nevneverdig positiv for hverken livskvaliteten eller blodsukkerreguleringen.
Selv har jeg følt meg slik. Rett og slett ikke orket å være med folk på noe som helst lenger, fordi jeg er redd for at det skal gå utover kontrollen over blodsukkeret. Frykten for å få føling i upassende situasjoner og redselen for å gå med for høyt blodsukker over tid har til enhver tid hengt over skuldrene mine. Er det da bare enklere å være for seg selv? Holde seg i sin egen komfortsone, der alt er trygt og man har kontroll?
LES OGSÅ: Diabetes – en ensom diagnose
Lettere å være alene?
Jeg trodde svaret på det var ja. Jeg trodde jeg ikke lenger kunne være med på noe sosialt. Ikke være med ut å spise og i alle fall ikke være med ut for å drikke alkohol! Den sjansen kan vel ikke jeg som har diabetes ta? Jeg må vel være på et sted hvor jeg alltid har hjelpemidlene mine tilgjengelig?
Vel, slik var det enkelt og greit ikke. Det tok bare utrolig lang tid før jeg fant ut av det. Jeg måtte kjøre blodsukkeret, humøret og de ulike svingningene i en voldsom berg -og dalbane. For meg var det helt nødvendig å nå bunnen, slik at jeg kunne ta tak i alle de ulike faktorene som spilte en rolle for blodsukkeret. Noen ganger er det rett og slett nødvendig å plukke alt fra hverandre, bit for bit, se hvordan alt henger sammen, for så å bygge seg sakte men sikkert opp igjen. Tilbake i kontrollen, så lenge kontrollen kan tilpasses et godt liv.
LES OGSÅ: Brev til 18 år gamle meg
Redd for å bryte rutinen
Jeg meldte meg helt ut sosialt. Sa nei til alle happeninger. Skyldte på alle andre ting, men var mest redd for å bryte ut av rutinen. Resultatet ble bare enda mer stress. Enda flere ofrede sekunder, minutter og timer på bekymringer om blodsukkeret. Mest av alt satt jeg der med dårlig samvittighet ovenfor både venner og meg selv fordi jeg innerst inne visste at jeg var i en ugrei situasjon det var vanskelig å komme seg ut av. Det tok meg over tre år før jeg skjønte at det å være sosial kan være gunstig for sykdommen.
Vanligvis har man det ikke bra hvis man er for mye ensom. Er man for mye ensom er de også vanskelig å komme i kontakt med folk igjen. Før du vet ordet av det mister du noe helt grunnleggende for å leve et godt liv. Det å ha kontakt med andre er svært undervurdert.
LES OGSÅ: Kom tilbake til de gode rutinene
Lev i nuet!
Jeg har opplevd hvor mange bekymringer man blir kvitt når man er ute med folk man trives med. Man lærer seg etterhvert å leve mer i nuet, nyte situasjonen der og da – og akseptere at man ikke kan ha perfekt kontroll over seg selv til enhver tid. Ved å være mer sosial glemte jeg rett og slett å være stresset for hvordan diabetesen hadde det – og med mindre stress i kroppen fikk jeg også et langt mer stabilt blodsukker.
Hvis du kan kjenne deg igjen i en lignende situasjon vil jeg på det sterkeste anbefale deg å komme deg ut igjen! Tro meg, jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen å ta kontakt med, men hvis det finnes bare èn person du kan være med å finne på noe med, så kan jeg love deg at det vil gi mersmak etterhvert. Det er kanskje ubehagelig de første gangene. Det føles ikke noe deilig å slippe litt av kontrollen, men av og til er det helt nødvendig og det blir mye enklere etterhvert.
Så bli med ut på noe! Vær med på en fest igjen, spør en barndomskamerat om dere skal møtes, finn på noe med noen! Det har i det minste hjulpet enormt på både livskvaliteten og blodsukkeret mitt.
LES OGSÅ: Godta at du har diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
