Diabetes og ensomhet
Mange mener at diabetes kan være en sykdom som både er ensom å ha, og som kan gjøre at man ender opp med å bli tilbaketrukken og dermed bli ensom som et resultat av diagnosen. Ensomhet er ikke bra for helsa. Så da kan det vel heller ikke være særlig gunstig for diabetesen?
Diabetes er kanskje først og fremst kjent som en kronisk sykdom, som kan sies å være somatisk. Noe som betyr at den har med kroppens fysiske tilstand å gjøre. Primærmålet for en person med diabetes vil med andre ord være å behandle en fysisk sykdom, som til enhver tid dreier seg om blodsukkerbalansen i kroppen. Dette gjøres som kjent med medisiner som insulin. I tillegg til andre hjelpemidler som blodsukkerapparat, eller mer sekundære hjelpemidler som mer fysisk aktivitet og økt fokus på kosthold. Det motsatte av somatisk sykdom er psykisk sykdom. Hvor psykiatri har som mål å behandle de ulike utfordringene og plagene man måtte streve med.
Til tross for at en somatisk sykdom som diabetes primært skiller seg fra behandlingsmetodene når det gjelder psykisk sykdom, er jeg en forkjemper for å se en sykdom som diabetes i et større og mer helhetlig bilde. En kronisk sykdom som dette går ikke bare utover kroppens fysiske funksjon. Og det er allment kjent at mange mennesker med diabetes også opplever en rekke psykiske plager. Med tanke på byrden det kan oppleves som å ha sykdommen. I dette innlegget tenkte jeg å ta for meg en psykisk plage som ensomhet kan være. Og hvordan dette kan påvirke en diabetessykdom.
Kjent på kroppen
Om ensomhet er en psykisk plage eller utfordring i seg selv kan kanskje være vanskelig å definere eller slå fast. Likevel er det liten tvil om at de som opplever ensomhet ofte føler seg svært nedstemt og kan ha nedsatt stemningsleie i det daglige. På den måten mener jeg at ensomhet i høyeste grad er noe som påvirker et menneskes psykiske helse. Man vet at en somatisk sykdom som diabetes og psykisk helse går hånd i hånd. Derfor er det grunn til å tro at en ensom tilstand for et menneske kan være svært ugunstig når det kommer til å mestre egen diabeteshverdag. Dette er noe jeg i stor grad har fått kjenne selv på kroppen.
LES OGSÅ: Diabetes er en ensom sykdom, men du er ikke alene
Alltid kjent på ensomhet
Jeg har aldri vært en av dem som har hatt et enormt antall nære venner. Jeg har hatt noen få nære nå og da opp igjennom livet. Men var mer en av dem som var en del av en gjeng eller et miljø på grunn av idrett da jeg vokste opp. Da jeg begynte på videregående og fikk påvist diabetes rett etterpå, ble de ulike gjengene og miljøene gradvis mer og mer oppløst. Og jeg endte opp i en hverdag hvor jeg hadde svært få nære venner.
Etter at videregående endte dro folk dro hvert til sitt. Jeg endte opp med å miste den nære, daglige kontakten med så og si alle. Noe som har resultert i syv relativt ensomme år i etterkant.
I begynnelsen innså jeg kanskje ikke hvor ensom jeg var. Jeg hadde ting å drive med hele tiden. Så da jeg først hadde tid til å slappe av, påvirket det meg ikke så mye å tenke på at jeg faktisk alltid var alene. Det var først i de øyeblikkene som var mindre intense, som under ferie og høytid, at jeg innså at jeg faktisk er et ganske ensomt menneske.
Mestre sin egen diabetes
For å gjøre en lang historie kort. Dette har helt klart vært med på å føre meg inn i flere depresjoner og perioder med mye nedstemthet. Noe som igjen har gått utover reguleringen av blodsukkeret.
Uten å ha medisinsk kompetanse til å peke på direkte årsakssammenhenger, så er jeg rimelig trygg på at det å leve i en tilværelse hvor man trives med det meste i livet gir langt bedre forutsetninger for å mestre sin egen diabetes. Enn om man lever i en tilstand hvor man alltid skulle ønske at ting var annerledes. Jeg har de siste årene tilhørt den siste kategorien. Noe jeg tror kan forklare hvorfor jeg var så godt regulert de første tre årene med diabetes. Sammenlignet med hvor ustabile de siste 6 årene har vært.
LES OGSÅ: Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes
Vanskeligere å være sosial
Ensomhet, isolert sett, kan være uheldig for blodsukkeret. Det er interessant og litt sårende å tenke på hvordan diabetes faktisk kan ha bidratt til at jeg har blitt ensom. Med dette mener jeg at jeg synes det har vært vanskelig å “melde seg på” når gjengen jeg har vært en del av skal ut på noe. Ofte har det å ha diabetes i enhver hverdagssituasjon vært et ork for meg. Det er alltid noe ekstra man må passe på. Og jeg føler meg ofte som en sinke i en gjeng, hvis jeg føler at noen alltid må ta hensyn til meg og blodsukkeret mitt.
Jeg tror det er mange med diabetes som kjenner seg igjen her. Vi skulle jo alle bare ønske at vi kunne leve som normalt. Slik som de andre i gjengen. På den måten har det ofte blitt til at jeg har takket nei til å bli med på ulike sosiale aktiviteter og settinger. Det er fordi jeg ikke orker det ekstra styret det er med å måtte bryte ut av diabetesrutinen.
Alene
Sykdommen elsker det forutsigbare og de gode, hverdagslige rutinene. Så frykten for å ramle ut av disse har ofte ført til at jeg har blitt igjen hjemme alene.
Dette alene burde ikke være en grunn til å bli ensom dersom man er med i en god vennegjeng. Men jeg har som nevnt aldri vært en av de sentrale skikkelsene som har vært nær venn med så og si alle i en slik gjeng. Noe som har gjort at jeg raskt har blitt ekskludert om jeg har takket nei et par ganger.
Jeg opplever at gutter har liten forståelse for den ekstra byrden det er å ha diabetes. Og alt det ekstra styret det fører med seg når man skal ut på noe. Derfor slutter de stort sett å spørre om jeg vil være med på noe hvis jeg har takket nei en gang eller to.
Vær åpen om dine behov
Vi som har diabetes har utvilsomt mye ekstra å passe på. Noe som enklere kan føre oss inn i en ensom tilstand. Selv om jeg ikke har klart det selv, tror jeg at det er viktig å avklare hvilke behov man har med de som måtte invitere deg med på noe. Slik at man unngår å måtte takke nei og føle seg som en byrde for gjengen selv om man må overvåke blodsukkeret ofte.
Jeg er overbevist om at en rekke av mine psykiske utfordringer i årene etter at jeg fikk påvist diabetes, kunne vært unngått om jeg bare ikke var så ensom. Uansett kan det være vanskelig å peke på hva som fører til det ene eller det andre. Men at det er ugunstig for blodsukkeret og den psykiske helsa å være ensom er det nok liten tvil om.
Har du opplevd ensomhet på grunn av diabetes? Tror du diabetes er en sykdom som gjør at vi er ekstra utsatt for å bli ensomme? Hvordan kan vi unngå at diabetes blir en ensom sykdom?
LES OGSÅ: Å være sosial er bra for helsa
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.