Jeg flytter for meg selv!
Siden jeg fikk diabetes for over 15 år siden, har jeg alltid bodd sammen med noen. Dette året flytter jeg, og skal for første gang bo alene. Det er litt skummelt.
Da jeg fikk diabetesdiagnosen i 2006, bodde jeg sammen med faren til mine barn. Og jeg er glad for at jeg bodde sammen med noen da jeg fikk diabetes og var utrygg i stort sett alt som hadde med sykdommen å gjøre. Jeg var mye engstelig og redd for å være alene, særlig med tanke på føling. Var mannen min på reise, hadde jeg en venninne boende hos meg.
Etter hvert ble jeg tryggere og var ikke redd for å være alene. Likevel har det seg slik at jeg ikke har bodd alene etter jeg fikk diabetes. Etter at jeg skilte meg, flyttet jeg sammen med min søster og hennes tre jenter. Og vi har bodd sammen i snart åtte år. Men denne sommeren skal vi selge huset og jeg skal kjøpe bolig til meg og gutta mine, som bor hos meg annenhver uke. Gjett om jeg er spent!
Tanker
Jeg synes selv jeg har vært «heldig» med min diabetes. Jeg har aldri hatt noen alvorlige episoder der jeg ikke har kunne tatt vare på meg selv. Min største skrekk er at jeg skal få så kraftig føling at jeg blir bevisstløs. Heldigvis har jeg sluppet unna det. Likevel vet jeg at sykdommen kan endre seg og at det kan komme mer krevende tider. Jeg blir eldre, og mange opplever endringer i forbindelse med overgangsalder. Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Jeg skal heller tenke at dette skal gå bra.
LES OGSÅ: Flyttekaos
Barna
Barna mine begynner å bli store, 13 og snart 18 år. De bor hos meg annenhver uke og skal fortsett med det når vi flytter. Det kan være de ønsker en annen turnus enn annenhver uke etter hvert, og det skal de få lov til å bestemme selv. Begge har lev med min diabetes hele livet og har aldri vært særlig affisert av den. Det er lite «drama» rundt at jeg har diabetes og den har hatt liten plass i livene til barna. Men nå skal de bo alene med meg og jeg kommer til å si at de må være obs hvis jeg for eksempel ikke står opp om morgenen.
Beredskap
Heldigvis er det bedre verktøy nå enn da jeg fikk diabetes i 2006. Nå har jeg kontinuerlig blodsukkermåler og har mulighet til å dele blodsukkeret mitt med andre. Det har jeg aldri gjort tidligere fordi det ikke har vært nødvendig. Nå kan situasjonen bli annerledes, og det er en trygghet å vite at jeg KAN dele dersom jeg blir utrygg. Normalt merker jeg på kroppen om blodsukkeret blir for lavt, gjerne før alarmen piper. Ved høyt merker jeg det ikke like godt. Men jeg har satt alarm på lavt blodsukker slik at jeg kan fange opp stigningen før det går for høyt.
LES OGSÅ: Tips til deg som skal flytte for deg selv
Spørre om hjelp
Er det en ting jeg har lært meg det siste årene, så er det å spørre om hjelp. Er jeg redd og usikker med diabetesen, skal jeg ikke være redd for å be om hjelp, hverken fra helsepersonell eller venner og familie. Jeg har folk jeg kan bo hos i ustabile perioder og det skal jeg ikke være redd for å benytte meg av.
Jeg er sikkert på denne nye fasen av livet mitt skal gå bra.
LES OGSÅ: Jeg levde et dobbeltliv
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
