Sorg og diabetes: Å miste bestefar var et sjokk for kroppen (Del 1)

Sorg og diabetes: Å miste bestefar var et sjokk for kroppen (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 06.02.22

Hvordan håndterer man egentlig en så stor påkjenning og psykisk stress som det er å miste en av de nærmeste personene i livet, med en kronisk sykdom som diabetes? La meg fortelle min historie.

Dette er min historie om sorg, og hvor altoppslukende den kan være. Jeg har gruet meg lenge til å skrive om dette, men da jeg så at noen lesere hadde gitt tilbakemelding på at de ønsket artikler om sorg og diabetes, tok jeg det som et tegn på at det burde skrives om. Det kan være godt å skrive om det vonde, og det kan være godt i hjelpe noen i samme situasjon.

Annonse

LES OGSÅ: Min helse ble forbedret for 100 år siden – men ikke alle er like heldig

Livet ville aldri bli det samme igjen

Det har gått ett år siden livet ble snudd opp ned på hodet, og jeg forstod at livet aldri ville bli det samme igjen. Ett år siden jeg forstod hvilken vei det bar, og at det ikke var noe mer å gjøre. Det var ingen medisiner, operasjoner eller andre former for behandling som kunne kurere sykdommen, det var kun lindrende behandling som kunne gis. Livet måtte gå sin gang, som det ofte sies. Aldri har ord føltes så brutale som den gangen «det er dessverre ikke noe vi kan gjøre». 

Den lille familien vår ville bli enda mindre, det ville gå fort, men ingen visste hvor fort. At det skulle ta kun 43 dager fra vi fikk endelig beskjed, til han forlot oss, det hadde jeg aldri turt å tenke på. Det var så uvirkelig, og så uvirkelig vondt.

Men det ble som verst fryktet.. Det tok 43 dager fra diagnosen var satt, til et helt liv ebbet ut og bestefar kun var et kjært minne. Midt under pandemi og lockdown vinteren 2021, sørget vår familie over et stort tap. Men det var bare så vidt vi kunne sørge sammen. Det gjorde situasjonen om mulig enda verre.

LES OGSÅ: Hvordan virker depresjon inn på blodsukkeret?

Annonse

Min lille familie

Jeg har vokst opp i en liten familie. Det har kun vært meg og storebror, foreldre, og besteforeldre. Vi har derfor vært veldig nære, og i barndommen bodde jeg og storebror hos bestemor og bestefar i perioder hvor foreldrene mine jobbet mye. Båndet jeg hadde til bestefar har vært veldig sterkt og nært hele livet, og jeg håndterte dårlig at han ble borte – både fysisk og psykisk. 

Det hele startet med et kraftig hjerteinfarkt i september 2020, med påfølgende innleggelser og operasjon. Kroppen kom seg aldri ordentlig etter dette. En lørdag i starten av november ringte bestemor meg fortvilet; «bestefar er dårlig, jeg tror dere bør ta dere en tur».

På sykehuset fant de ut at han hadde leversvikt, nyresvikt, blodpropp flere steder i kroppen og kreft i lever. Han hadde vært løsemiddelskadet i over 40 år, og sykdommen kunne dessverre ødelegge både lever og nyrer. Han hadde vært utsatt for kjemikalier i store deler av sin yrkeskarriere, og ble ufør før han fylte 50 år. I tillegg hadde han diabetes type 1 og et par andre følgesykdommer. Vi visste derfor at han ikke ville bli gammel, men at han skulle dø på sin 75 års dag var vi ikke forberedt på.

Vi var heller ikke forberedt på hvordan vi kom til å håndtere hans bortgang. Sorg og diabetes kan være vanskelig. Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg.

LES OGSÅ: Når sorgen tar større plass enn diabetesen

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 (0 Reviews)
Del: