Som pårørende til en med diabetes type 2
Nesten så lenge jeg kan huske, har jeg vært pårørende til en med diabetes 2. Min far fikk diagnosen da jeg var ganske liten. Siden den gang har det alltid vært noen ting vi i familien har måttet være obs på.
Min far tar ikke insulinsprøyter. Han regulerer sykdommen med tabletter, kost og mosjon. Mange har kanskje inntrykk av at diabetes ikke er alvorlig når personen ikke tar sprøyter. Det vet vi som er nære på at slettes ikke stemmer.
Følinger, nevropati og diabetiske fotsår rammer også de som ikke har pumpe eller tar sprøyter. Det kan bli svært alvorlig, kanskje spesielt fordi det er mindre fokus på opplæring av oss pårørende til diabetes type 2-pasienter. Blant annet har vi ved flere anledninger opplevd at pappa har fått fotsår, som har trengt nøye oppfølging og behandling. Både av lege og oss i familien.
Har lest oss opp selv
Vi i familien har i stor grad vært nødt til å lese oss opp på ting selv. Forskjellen på høy og lav GI. At glukose, honning, fruktose og en rekke andre ting egentlig bare er sukker i forkledning. Lære oss å se tegnene på lavt blodsukker. Vende oss til å alltid ha en matbit, bar eller frukt lett tilgjengelig. Faktisk har moren min så lenge jeg kan huske alltid hatt noen Twist-sjokolader i veska. På den måten kan blodsukkeret til pappa lett fylles på dersom de plutselig blir stående i trafikkork, flyet er forsinket eller hva som helst uforutsett skulle skje.
Som pårørende til en med diabetes 2 er det likevel ikke de største omveltningene. De små tingene som nevnt over, er dog viktige, og noe alle passer godt på. Utenom det er det selvsagt å tilpasse maten – både til hverdags og fest.
LES OGSÅ: Er min diabetes 2 en del av arven fra mine foreldre?
Tilpasning av mat
Da jeg var mindre, var utvalget av sukkererstatning langt dårligere. Vi brukte Natreen i stort sett alt, og det fikk etter hvert navnet «pappasukker» hjemme. Vi fikk det likevel ganske greit til, og både vafler, kaker, syltetøy og desserter ble laget med pappasukker. Nå er utvalget et helt annet, og det er ingen problem å tilpasse alt som vi andre spiser. Til jul i fjor laget jeg faktisk 11 slag julekaker og julegodt, helt uten sukker.
LES OGSÅ: Min firbente diabetesmedisin
Motivatorer
Det siste, men kanskje det viktigste for oss pårørende er å være gode motivatorer. Det er klart det er kjedelig å ikke alltid kunne spise det man har mest lyst på. Å trene og mosjonere for å holde både blodsukker og blodtrykk stabilt. Å stelle føttene oftere enn kona og døtrene. Eller ikke minst, stadig stikke seg i fingeren for å holde øye med at alt man gjør faktisk gir de resultatene man ønsker. Som pårørende har vi et ansvar om å aldri påføre skyld, skam eller følelsen av at de er til bry.
Vi har et ansvar for å motivere til å komme seg opp og ut, selv om det er det siste som frister – kanskje til og med tilby oss å bli med? Ikke minst har vi et ansvar om å sette oss inn i hva denne sykdommen innebærer, hva vi kan bidra med, og hvordan vi alle kan gjøre det beste ut av det.
LES OGSÅ: Hadde aldri trodd jeg skulle gå fast til fotterapeut
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
