Siste løpetur uten følingsmat
I fjor satte jeg meg et mål om å bli flinkere til å gjennomføre løpeturer ute. Det er flere grunner til at jeg har unngått dette tidligere.
Jeg har av flere grunner likt bedre å trene styrke inne på senter. Jeg har tenkt at jeg får opprettholdt kondisjonen ved tung styrke og en løpetur på tredemølla innimellom.
Jeg synes det er lettere å regulere blodsukkeret til styrketrening, og det er lettere å avbryte treningen. Det finnes også mennesker i umiddelbar nærhet om jeg skulle trenge hjelp.
LES OGSÅ: Tilbake på trening? Ikke gå i fella
Tunge løpeturer ute
Det å løpe ute synes jeg er tungt, og til og med litt kjedelig. Min samboer har vært omvendt. Han har løpt mye ute, og dermed kunne vi motivere hverandre.
Han fikk med meg ut på løpeturer og vi begynte å trene sammen på treningssenter.
Vi prøver å dra på løpetur 1-2 ganger i uka. Turene er ikke så lange enda, men vi løper mellom 4 og 6 kilometer. Noen ganger prøver vi å ta litt lengre turer, mellom 8 og 10 kilometer.
Fikk kraftig føling på løpetur
Jeg har i mange år synes det har vært vanskelig å løpe med diabetes. Jeg har tidligere skrevet et innlegg den gangen jeg opplevde å få en kraftig føling på løpetur. Jeg hadde spist lite på forhånd og hadde ikke med meg noe mat.
LES OGSÅ: Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd
Heldigvis fikk jeg ringt noen som kunne hente meg. Det hele var en ganske ekkel opplevelse. Så man skulle tro jeg hadde lært siden da. At man ALLTID skal ha med seg noe når man er ute av huset. Og spesielt når man trener.
Det at jeg nå løper sammen med min samboer har nok gitt meg en litt “falsk trygghet”. Vi løper den samme runden hver gang, og jeg vet at det ikke er så langt. Det har alltid gått bra. Helt til det ikke gjorde det.
Begynte å kjenne at noe var feil
Vi skulle ut å løpe en tur på kvelden. Dette er en ny runde vi har funnet, som er litt over 3 kilometer. Vi har derfor løpt den samme runden 2 ganger for å få en litt lengre tur. Dette var planen denne gangen også.
Jeg startet med cirka 12 i blodsukker, men visste at jeg hadde satt en del insulin på forhånd. Jeg tenkte at det passet bra å løpe da, siden jeg kanskje ville få ned blodsukkeret.
Vi løp den første runden uten problem. Men da vi skulle begynne på den andre runden begynte jeg å kjenne at noe var feil.
Lavt blodsukker
Den første varsellampen var at jeg begynte å bli tung i beina. Jeg klarte nesten ikke flytte de fremover, og hadde mest lyst til å gå. Jeg ble derfor hengende langt etter min samboer, og han merket etter hvert at det var noe.
Jeg sa at jeg var redd jeg hadde lavt blodsukker, men hadde ikke med meg telefonen til sensoren så jeg fikk sjekket. Jeg synes noen ganger at det kan være vanskelig å avgjøre om jeg faktisk har lavt blodsukker.
Jeg prøvde derfor å jogge litt til, men kjente at kroppen bare sa stopp. Beina ville ikke gå fremover og jeg begynte føle meg susete i hodet. Skal jeg beskrive følelsen oppleves det nesten som å være beruset.
LES OGSÅ: Hvorfor blir blodsukkeret mitt skyhøyt etter trening?
Ville ikke være til bry
Samboeren min spurte meg om vi skulle gå tilbake. Jeg sa at han kunne fullføre joggeturen, så kunne jeg gå tilbake alene. Da fikk jeg bare et dumt blikk.
Etter å ha vært selvstendig med sykdommen i så mange år, har jeg fortsatt ikke helt vent meg til å alltid ha noen med meg som bryr seg så mye om det. Jeg tipper flere med diabetes kan kjenne på at de ikke vil være til bry.
Jeg tenkte faktisk at jeg ikke ville ødelegge løpeturen hans fordi JEG hadde lavt blodsukker. Jeg skjønner jo selv nå at det hadde fungert dårlig om han hadde løpt videre og jeg gått hjem.
Det endte opp med at jeg måtte sette meg på et busstopp og vente mens han hentet bilen.
LES OGSÅ: Viktig diabetesutstyr på tur
Hadde kun to i blodsukker
Samboerne min er heldigvis snartenkt, så da han kjørte for å hente bilen, tok han med seg både pumpe, telefon og honning. Jeg hadde 2 i blodsukker, så da var det bare å skru av basalen på pumpa og få i seg noen gode munnfuller honning.
Bare det å gå den korte turen fra garasjen til inngangsdøren oppleves som ganske krevende. Da jeg kom inn døra, dumpet jeg rett ned på en kjøkkenstol.
I løpet av mine snart 17 år med diabetes har jeg så langt kun opplevd å trenge hjelp et par ganger. Men nå var jeg glad jeg hadde noen som kunne ta vare på meg. Jeg fikk servert to glass melk og to brødskiver med honning.
Jeg følte meg helt ferdig og ble kjempetrøtt. Orket ikke engang å ta av meg de svette treningsklærne.
Jeg fikk hjelp til å få av meg yttertøyet, og la meg på sofaen med både dyne og pledd. Her sov jeg i en og en halv time. Da jeg våknet igjen følte jeg meg fortsatt helt utkjørt, og det var kanskje ikke så rart.
Blodsukkeret mitt var bare så vidt over 3.
LES OGSÅ: Jakten på den perfekte følingsmaten
Ingen advarsel om å dra på løpetur
Jeg skriver ikke dette som en advarsel mot at man ikke skal jogge alene med diabetes. Ei heller vil jeg at det skal være en skrekkhistorie. Det gikk bra, og vi fikk oss begge en oppvekker om hvor viktig det er å ha med seg noe i tilfelle føling. Det er bedre å være føre var.
Jeg er likevel glad for at jeg ikke var alene denne gangen. Jeg sa til min samboer at hadde dette skjedd og jeg var alene, måtte jeg vurdert muligheten for å ringe på hos noen å be om hjelp. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å gå helt hjem.
Dagen etter dro vi rett på sportsbutikken for å kjøpe flytende energi-gel som jeg kan ha i lomma på løpetur.
LES OGSÅ: Bedre blodsukkerregulering med trening
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
