Lytt til kroppen!
Mye stress og lite egentid gjorde at kroppen til slutt sa stopp. Det var da prosessen startet med å lytte. Det ga en helt ny hverdag!
Jeg har vært gjennom en tung og lang sykemeldingsperiode. Jeg er utdannet spesialpedagog og har i en «mannsalder» jobbet som lærer i skoleverket. Etter mange år med stress og strenge timeplaner kjente jeg at kroppen begynte å bli sliten. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. Det var jo dette jeg elsket å jobbe med! Det ene slo i hjel det andre av fysiske plager. Til slutt måtte jeg gi tapt for kampen mot egen kropp og gå til steget å sykemelde meg.
LES OGSÅ: Glad for symptomer
Lytt til kroppen
Det var da prosessen startet. Den tyngste i min jobbkarriere så langt. Jeg forsto, sakte men sikkert, at hovedgrunnen var at diabetesen gjorde meg sliten. Jeg hadde ikke tilstrekkelig nok med tid i løpet av dagen, som lærer, når det kom til sykdommen min. Jeg satte alltid alle andre fremfor meg selv. Jobben, elevene, kollegaer, barn, familie og alle andre var mye viktigere enn meg selv.
Etter mange måneder som sykemeldt og følelsen av å være udugelig siden jeg ikke klarte å stå i en jobb, forsto jeg viktigheten av å lytte til egen kropp, ikke minst høre på den!
LES OGSÅ: Jeg er ubrukelig, et null
Ønskelisten:
- Jeg ønsket å kunne jobbe
- Jeg ønsket å ha en fritid og alt som følger med begrepet «fritid»
TO TING ønsket jeg meg, men klarte bare den ene tingen av gangen. Hadde ikke overskudd til mer. Etter å ha fått sortert dette, så oppdaget jeg at jobben var tilsynelatende livet mitt. Den betydde så mye for meg. Fritiden ble ikke så viktig, så lenge jeg hadde jobben. Slik hadde jeg kjørt meg selv i mange år. I dag skjønner jeg ikke at det går an at jeg tillot meg selv å gjøre dette. Først og fremst mot meg selv, men også mine nærmeste.
Veien fra det å anerkjenne at jeg måtte finne meg en annen type jobb var tung, og jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg ønsket jo å jobbe 100 % og ikke få en redusert stilling.
LES OGSÅ: Diabetes er en ensom sykdom
Veien tilbake
Jeg fikk omplassering og har nå begynt som personalkonsulent. Det er en helt annen hverdag for meg. Jeg løper ikke fra det ene til det andre for å rekke undervisning eller møter hver dag. Jeg har tid til å stoppe opp å måle blodsukkeret, spise, ta pauser og holde mer styr på egen arbeidshverdag. Det har vært fantastisk for meg og jeg må nesten klype meg i armen for å kjenne på at dette virkelig ikke er en drøm.
LES OGSÅ: Noen ganger passer det dårlig å ha diabetes på jobb
Ny hverdag
Jeg får jobbe med mennesker, som jeg elsker. Og jeg får masse utfordringer, noe jeg også elsker! Ingen dager er like. Akkurat slik som i skoleverket. Men den evige stressfaktoren er borte. Det er mange som trenger meg som personalkonsulent, på lik linje som elever trenger en lærer. Likevel er det en stor forskjell. En forskjell som har hatt stor betydning for meg personlig. Alt har gått det mer positive!
Jeg har overskudd etter jobb også. Nå kan fritiden komme på en slik måte at jeg tar det med et smil istedenfor å ligge på sofa utslitt. Så jeg har lært, den harde veien – lytte- og høre etter min egen kropp, for denne sykdommen skal jeg dessverre leve med til jeg dør…..
LES OGSÅ: Utfordrende med diabetes og sommerjobb
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
