Jeg er ubrukelig, et null!

Jeg er ubrukelig, et null!

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor nå i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Har 2 barn, ei jente og en gutt. Er utdannet spesialpedagog. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Har vært sykemeldt siden og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk.

Jeg har nå vært sykemeldt over et år og har havnet i NAV systemet og AAP! Hvorfor? Jo, rett og slett fordi jeg møtte meg selv i døra! Skyldes dette bare diabetesen? NEI, langt derifra!

Diabetes, blodsukkermåler,

Jeg har ALLTID levd som alle andre friske personer, og har aldri tatt hensyn til egen kronisk sykdom som da er min diabetes. Jeg ønsket, og ønsker fortsatt å være som alle andre som ikke har sykdommen. Jeg vil jo være frisk!

Check listen!

Konsekvensene for meg har nok blitt store av å leve som at jeg var helt frisk. Jeg bare krysset av på ”check-listen” etter hvert som helseproblemene oppstod. Prolaps i nakken, prolaps i hele korsryggen samt frozen shoulder. Først i venstre skulder, så i høyre. CHECK!

Hva gjorde jeg med det?

Ikke en dritt!

Krysset det av på listen, gikk ikke til behandling eller opptrening, dro heller på jobb og slet med sinnsyke smerter. Paracet og Ibux funket det!

LES OGSÅ: Senkomplikasjoner med diabetes – her er alt du bør vite!

Konsekvensen

Hva skjedde så?

Joda, selvsagt ramlet jeg på hue og ræva ut i sykemelding etter mange år med smerter! Og da snakker vi mange år! Jeg går fortsatt med en uforandret prolaps i nakken på 4. år, en venstre arm som ikke fungerer optimalt, men som til tross alt fungerer på 5. året med frozen shoulder, og nå en ny frozen shoulder på høyre arm inn i  sitt 2. år. Hva tenkte jeg på? HALLO! At alt skulle gå over av seg selv! Faens flink pike syndrom altså!

LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene

Et evig spindelvev!

Så, her sitter jeg i dag, på hue og ræva ut i AAP, en skam, et hån, en følelse av å ikke strekke til! Virker som at jeg har havnet i et spindelvev jeg ikke kommer meg ut av! Helt forferdelig hvor udugelig jeg føler meg!

Jeg kan jobbe! Jeg kan til og med jobbe 100 %. Og jeg vet hvilken jobb jeg trenger som kan tilpasses min helsesituasjon. Fastlegen og jeg har forklart dette på NAV, men her sitter jeg!

LES OGSÅ: Er diabetes en fordel eller ulempe når man er jobbsøker?

Konsekvensene av å ikke lytte til kroppen

Jeg har søkt så sykt mange jobber, men ingen ”lukter” på meg og min kompetanse! Aner ikke hvorfor. Jeg har utdannelse nok så det holder. Jeg trenger bare en jobb med større fleksibilitet. Jeg skal fortere enn flint ut av NAV systemet. Dette fungerer ikke for meg! Lever omtrent på ingenting per måned fordi den opprinnelige lønnen min er høyrere enn NAVs regnestykke (5G eller noe). Så her sitter jeg og får utbetalt 66 % av lønnen min, mens sannheten er at den regnes fra lønnsinntekt i 2015, 2016 og 2017. All inntekt etter 2017 er for høy. Noe som igjen betyr for meg at å gå ned til 66 % av lønnen min ikke er reel fordi det regnes ut fra andre år med dårligere inntekt.

LES OGSÅ: Det første møtet med veggen

Jeg vil, jeg vil!

Jeg kan jobbe, jeg vil jobbe, jeg søker og søker og søker, men får ikke napp! Er det dette jeg skal sitte igjen å føle: At jeg er helt ubrukelig, et null? Tenk at jeg stoppet opp, måtte ha meg en pause for å komme meg til hektene igjen. Det å være sykemeldt er ikke noe man ønsker, i alle fall ikke jeg. Men jeg har altså ikke tenkt å gi meg! Min diabetes og mine helseutfordringer tar ingen ifra meg, men det betyr ikke at jeg må havne som ufør. Jeg er klar til å jobbe en mer fleksibel jobb, 100 %!

LES OGSÅ: Hvor mye sier du til arbeidsgiveren om diabetesen?

0/5 (0 Reviews)
Del: