Fra perfeksjonisme til likegyldighet – slik fant jeg balansen

Fra perfeksjonisme til likegyldighet – slik fant jeg balansen

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Først vil man gjøre alt riktig. Så gir man blanke i alt. Og kanskje finner man til slutt den gylne middelvei. Slik ser i hvert fall min historie ut, for kanskje bryr man seg mindre etter mange år med diabetes.

Gratis mySugr

Da jeg først fikk diabetesdiagnosen som barn, var foreldrene mine og jeg nesten sykelige opptatt av at jeg ikke skulle få i meg unødvendig sukker. Dette basert på råd og anmodninger fra helsepersonell og den generelle oppfatningen man hadde av sykdommen. Vi var veldig nøye med hva jeg spiste, og loggførte både blodsukker og insulindoser. Nå har jeg levd over 16 år med sykdommen. Har jeg blitt mer likegyldig?

Når jeg tenker tilbake på min barndom og de første årene med diabetes, var det som om vi hadde fått en fremmed gjest i hus vi ikke helt visste hvordan vi skulle behandle. Den herset oss rundt, og vi måtte tilpasse oss etter dens ønsker og behov.

Ettersom årene gikk og både jeg og min familie ble bedre kjent med sykdommen, fikk vi et mye mer avslappet forhold til det hele. Vi våget å stole mer på våre egne vurderinger og følelser. Jeg tok etter hvert mer og mer ansvar selv, og kostholdet mitt gikk gradvis over til det man kan kalle et normalt sunt kosthold. Jeg spiste det mine venner og familie spiste, med noen unntak.

LES OGSÅ: Finnes virkelig «den perfekte diabetespasient»?

Var «flink pike» for å bevise noe for andre

Opp gjennom årene minnes jeg at jeg alltid fikk gode tilbakemeldinger da jeg var på diabeteskontroller på sykehuset. I et notat fra min lege står det blant annet «dette er ei jente som har strålende kontroll på sitt blodsukker». Jeg likte å få denne bekreftelsen. Jeg likte at de rundt meg oppfattet meg som flink, ansvarsbevisst og pliktoppfyllende. Men etter hvert kjente jeg at denne fasaden også var litt slitsom å opprettholde.

Accu-Chek Mobile - Boots

Da jeg flyttet for meg selv for å studere, kjente jeg på en ny frihet. Nå bodde jeg alene og ingen kunne se hva jeg spiste. Jeg hadde ofte tanker om at de rundt meg dømte meg for hva jeg spiste, og jeg påførte ofte meg selv mye dårlig samvittighet på grunn av disse tankene.

På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg mange ganger var «flink pike» for å bevise noe for andre. Da jeg plutselig bodde for meg selv på et nytt sted, hadde jeg plutselig ingen å bevise noe for. Det var enda ingen som kjente meg eller min diabetes. Over en lang periode opplevde jeg en likegyldighet til sykdommen min som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Jeg var lei, umotivert og følte egentlig at jeg bare lot ting flyte fritt. Jeg spiste mye usunn mat, godterier og var lite i aktivitet.

LES OGSÅ: Jeg levde et dobbeltliv

Fra perfeksjonisme til likegyldighet

På en måte føltes det ut som jeg nå skulle ta igjen alt det tapte. Nå skulle jeg LEVE. Uten bekymringer. Uten å 24 timer i døgnet tenke på hva slags konsekvenser det jeg putter i munnen vil få senere. Slik levde jeg en periode. Men den dårlige samvittigheten gnagde i meg. Bak i bevisstheten visste jeg at dette ikke var noe lurt. Det var heller ingen god følelse å kjenne på at jeg ikke brydde meg. At jeg neglisjerte sykdommen min.

Tre galde jenter. Fra perfeksjonisme til likegyldighet. Slik fant Emilie balansen

Har jeg blitt mer likegyldig? Ja. Men på en god måte. Illustrasjonsfoto: Getty images.

Jeg bestemte meg for å ta tak, og i løpet av årene har jeg hatt mange runder med meg selv. Jeg har i perioder spist veldig sunt og trent masse. Jeg har latt diabetesen avgjøre hva jeg kunne spise og ikke, hatt med egen mat og takket nei til mang et kakestykke. Jeg har i perioder også overspist, brukt mat som trøst og følt en sorg fordi jeg ikke kan spise akkurat det jeg vil uten å tenke noe mer over det.

LES OGSÅ: Jeg kan spise et helt glass syltetøy ved føling

Har endelig funnet den gylne middelvei

Mine 16 år med diabetes så langt vil jeg beskrive som en berg og dalbane. Det har vært mange oppturer og nedturer. Jeg har prøvd, feilet og lært mye. Målet alle disse årene har vært å finne den gylne middelvei. Jeg orker ikke å leve i et ytterpunkt; om det så er å være en flink pike eller en likegyldig en.

Nå etter 16 år føler jeg endelig at jeg har landet, og at denne berg og dalbanen er blitt et rett strekke hvor jeg sitter med spakene. Har jeg blitt mer likegyldig? Ja. Men på en god måte. Jeg prøver å ikke bekymre meg så mye. Ikke tenke på alt som kan skje i fremtiden. Ikke påføre meg selv dårlig samvittighet for «dårlige valg».

Jeg har aldri før hatt et så avslappet forhold til mat, og jeg elsker det. Jeg spiser det jeg har lyst på, men har likevel en fornuftig stemme i hodet som mildt sier ifra når det er lurt å la være. For noen ganger er det ikke verdt å ofre blodsukkeret for et kakestykke. Og det har jeg akseptert. Jeg er takknemlig for så mye annet i livet, så det at jeg har en bukspyttkjertel som ikke fungerer påvirker stort sett ikke livskvaliteten min.

Tidvis flyr tankene og jeg kan bli frustrert, lei meg og føle på urettferdighet. Heldigvis kommer disse tankene og følelsene mye sjeldnere enn før, og jeg har både familie, venner og et nettverk med andre med diabetes som jeg kan søke støtte hos.

LES OGSÅ: Er jeg bra nok?

5/5 (1 Review)
Del: