Finnes virkelig «den perfekte diabetespasient»?

Finnes virkelig «den perfekte diabetespasient»?

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Er det egentlig noen mennesker som «passer til å ha diabetes»? Er det noen som klarer å håndtere sykdommen til punkt og prikke, eller er vi alle kanskje like uperfekte?

Jeg leste nylig en selvbiografisk bok om diabetes type 1. Forfatteren har et ganske turbulent forhold til sin diabetes, og kan mildt sagt ikke sies å ta sykdommen sin på alvor. Blant annet sier hun, «jeg tar vare på kroppen som jeg tar vare på hagen – jeg hater å luke». Under et legebesøk som det fortelles om i boken sier legen hennes noe sånt som, «men du skjønner det, ikke alle passer til å ha diabetes»

Denne setningen satte i gang noen tanker hos meg. For hvem passer egentlig til å ha diabetes? Og hvordan er i så fall den perfekte diabetespasient? Jeg har gjort meg noen tanker rundt dette.

Jeg tror den perfekte diabetespasienten…

Følger rådene fra myndighetene

Enhver diabetes er individuell, akkurat som de som lever med diagnosen er det. Likevel er det gitt noen retningslinjer for hvordan man bør leve med og behandle sin diabetes. Hva kan jeg si, jeg følger vel ikke akkurat alltid disse rådene.

For eksempel: Hvordan jeg behandler følinger er til tider ganske langt ifra det som er anbefalt. Diabetesforbundet skriver at man «ved en lett føling bør få i seg for eksempel søt drikke eller noen glukosetabletter». Greit nok, her er jeg innenfor.

Ved en litt alvorligere føling anbefales det at man «straks bør få i seg søt drikke eller innta druesukker. Etterpå bør man alltid spise brød, knekkebrød e.l.». Og det er vel nettopp her, ved de litt alvorlige, eller på grensen til alvorlige følingene, at jeg begynner å bevege meg i feil retning.

For å si det sånn, jeg tror ikke det står noe sted at det anbefales å spise et halvt glass syltetøy eller en hel pakke med müslibarer fordi man våkner med skikkelig føling om natten. I slike tilfeller tar noen ganger instinktene over fornuften for min del, og det kan være vanskelig å tenke på hva myndighetene ville anbefalt akkurat i det øyeblikket.

LES OGSÅ: «Du har vel aldri høyt blodsukker?»

Hører på de ansatte på apoteket

Hver gang jeg er på apoteket og henter ut insulin eller teststrimler, spør de ansatte «var det noe mer». Og med tanke på diabetesen så er svaret ofte nei. For jeg har nemlig en lei uvane. Jeg er svært dårlig på å skifte lansetter når jeg har målt blodsukkeret og trenger dermed ikke hente ut så ofte.

De ansatte på apoteket har til og med vist meg hvordan nålen ser ut etter at den bare er brukt èn gang, og det er jo til å få mareritt av. Likevel tar latskapen overhånd. Men det skal sies at jeg har tatt meg litt sammen, og prøver å bytte lansett etter hver gang.

Blodsukkeret skal måles i fingeren, for det er det som gir det mest nøyaktige resultatet. Men da jeg som niåring fikk diagnosen, da syntes jeg dette var så vondt at jeg nektet. Og slik gikk det til at jeg den dag i dag måler blodsukkeret i armen.

finnes virkelig den perfekte diabetespasient

Illustrasjonsfoto: Getty Images.

De følger med, er interessert, nysgjerrig og oppdatert

Jeg møter så mange med diabetes som virkelig imponerer meg. De er oppdatert på nyeste forskning, har det nyeste utstyret og vet hva som er rundt neste sving. Mens jeg tviholder på blodprøvetakeren jeg fikk i 2002(!) og har kun byttet insulinpumpe èn gang. Ikke følger jeg så mye med på forskning heller, og jeg er i hvert fall ikke oppdatert på det nyeste utstyret.

LES OGSÅ: Slår verdensrekorden med diabetes

De lar ikke diabetesen være en hindring

Det er ikke ofte jeg føler at diabetesen hindrer meg fra å gjøre ting, men jeg kan heller ikke si at det aldri er en hindring for meg. Det hemmer meg i enkelte situasjoner, og det har jo vært ting jeg har valgt å ikke være med på eller gjennomføre, på grunn av diabetesen.

De lever et enda sunnere liv enn de som ikke har diagnosen

Det sies at det som er sunt for en med diabetes, er sunt for folk flest. Enkelt og greit. Men, jeg holdt på å si, med oddsene mot oss føler jeg at vi med diabetes liksom må leve enda sunnere enn de som ikke har diagnosen. Ja, jeg trener, spiser vel relativt sunt og har noenlunde kontroll på blodsukkeret. Men. Jeg lever også tidvis en livsstil som verken kan sies å være bra for en med, eller en uten diabetes.

Forskjellen er bare at for en person med diabetes får det så tydelige konsekvenser. Det høye tallet på blodsukkerapparatet. Slapphet. Den ekle følelsen i kroppen. Det å la være å trene, uregelmessige måltider, usunn mat, godterier, stress. Det er ikke sunt for folk flest, og da er det i hvert fall ikke sunt for en med diabetes.

LES OGSÅ: Slik blir det lettere å ta gode valg på farten

De tar faren for senkomplikasjoner på alvor

Senkomplikasjoner. Dette er et av de verste ordene jeg vet om. Jeg orker liksom ikke forholde meg til det. Og det er kanskje litt av problemet også. Jeg skyver det bare foran meg. «Det vil vel aldri skje meg». Vi lever jo i 2019.

Det betyr ikke at jeg gir blaffen i diabetesen min. I hvert fall ikke hele tiden. Men tidvis har jeg gjort det. Og det har jo straffet seg. På det ene øyet har jeg en begynnende senskade. Om jeg ble skremt? Ja. Litt. Jeg ble lei meg. Skuffet over meg selv. Likevel, når jeg leser om senkomplikasjoner eller legen ympter frempå om det, så lukker jeg både øyne og ører. Jeg orker ikke å forholde meg til det.

Jeg så en jente spørre på et nettforum om noen kunne forklare henne hvordan de klarte å ha et blodsukker mellom 5 og 8 hele tiden. Vel, svaret er vel at de ikke har diabetes, tenkte jeg.

Finnes den perfekte diabetespasient?

Kanskje finnes han eller hun der ute. Men jeg tror ikke det. Vi er jo bare mennesker og gjør så godt vi kan. Vi fikk ikke denne diagnosen fordi vi nødvendigvis var rustet for det. Noen av oss bedre enn andre, det er klart. Men det er likevel en sykdom som er så omfattende og inngripende at det er ikke mulig å gjøre den jobben den krever perfekt.

Jeg så en jente spørre på et nettforum om noen kunne forklare henne hvordan de klarte å ha et blodsukker mellom 5 og 8 hele tiden. Vel, svaret er vel at de ikke har diabetes, tenkte jeg.
Vi er ikke roboter, vi er mennesker. Noen klarer kanskje å ha så fint blodsukker hele tiden, men hvor mye skal man ofre for en perfekt HbA1c?

For livet er ikke alltid som vi vil ha det, men det er alt vi har og vi må gjøre det beste ut av det.

Kilder: Diabetesforbundet, Boken Føling av Ragnhild Eskeland.

LES OGSÅ: Ny forskning: Slik endrer du livsstil etter å ha fått diabetes type 2!

Nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: