En ærlig fortelling om min vektreise (Del 1)

En ærlig fortelling om min vektreise (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Jeg har vært noen kilo for tung hele livet, selv om hele familien er normalvektig. Jeg ønsker å ta deg med på min vektreise fra barndommen og ungdomsårene til livet som voksen og nyutdannet.

Som jeg har skrevet om flere ganger var jeg ferdig utdannet jurist i fjor. Jeg gikk et ekstremt krevende studie, som tok mange år av livet mitt. Dette i kombinasjon med å ha diabetes var ikke lett, og det resulterte i mange våkenetter med lave blodsukker.

Jeg nedprioriterte absolutt alt som heter frisk luft og bevegelse, ettersom livet mitt bestod utelukkende av å sitte hjemme med nesen dypt ned i bøkene. Etter hvert resulterte dette naturligvis i en real vektoppgang, og både behovet og lysten for å gå ned i vekt var stort. Noe det fremdeles er i dag, ett år etter endt studie.

Jeg har vært noen kilo for tung hele livet. Hele familien min er normalvektig, og jeg har alltid levd likt som dem. Aktivitet, mat og lignende har vært likt for alle parter. Likevel har jeg alltid hatt noen kilo ekstra.

Som liten fikk jeg alltid beskjed av diabeteslegen min om at dette måtte jeg regne med, med en diagnose som diabetes type 1.

LES OGSÅ: Linda gikk ned 25 kilo på 8 måneder

Godtok ikke mobbing grunnet overvekt

Det har naturligvis alltid vært kjedelig, og til tider veldig utfordrende, men jeg har likevel levd et relativt godt liv. Jeg ble i blant noe mobbet på barne- og ungdomskolen grunnet vekten, men heldigvis klarte jeg å forsvare meg selv, og de som sa noe fikk gjerne høre noe tilbake.

Likevel har det ikke vært få ganger jeg har kommet gråtende hjem fra skolen fordi noen har sagt noe stygt om utseendet mitt, og da spesielt at jeg har vært noe større enn de andre jentene i klassen.

Jeg ble ofte valgt sist til ballspill i gymtimene, og jeg var blant de treigeste på 60 meteren. Det var likevel noen grener jeg ofte klarte å hevde meg i, som håndball, innebandy og svømming.

min vektreise

Illustrasjonsfoto: Getty.

I svømming var det ingen som var bedre enn meg. Men dessverre var det færrest av slike timer, og fotball, friidrett og andre hurtighetsaktiviteter var høyest på ønskelisten blant medelevene mine. Dette var selvfølgelig lite forenelig med ustabilt og ofte lavt blodsukker.

LES OGSÅ: – Jeg levde et dobbeltliv når det kom til mat

Barn tar ikke hensyn

Det har selvfølgelig vært vondt. Det var jo ingen barn som tok hensyn til at jeg hadde en sykdom som gjorde det vanskelig å være like aktiv som alle andre, og at jeg til tider måtte spise og drikke for å holde meg selv i live. Det kan man heller ikke forvente at barn skal vite, og ta hensyn til.

Barndommen min var til tider vanskelig på grunn av dette, men jeg hadde mange gode venner, og alle opplever å ha det vanskelig i blant. Dette var det som var vanskelig for meg.

Som barn var jeg aldri tykk – jeg bare veide noen kilo mer enn andre. Samtidig var jeg alltid høyere enn de andre, og jeg var robust. Dette varte helt til jeg ble russ. Jeg veide da fortsatt noen kilo mer enn jeg burde, men hadde normal BMI, og ble ansett som normalvektig.

Likevel følte jeg meg aldri bra nok, pen nok, fin nok. En følelse jeg helt sikkert ikke er alene om i dagens samfunn.

Slet med ekstremt lave blodsukkerverdier

Som ungdom var jeg sunn og frisk. Jeg spilte fotball aktivt, jeg hadde mange gode venner og levde som ungdommer flest. Kranglet daglig med foreldre og storebror, forelsket meg og gjorde så godt jeg kunne på skolen.

I tillegg til dette hadde jeg en diabetes som ikke var samarbeidsvillig overhodet! Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere, og jeg vil derfor kun nevne det i korte trekk her.

Totalt brukte jeg over halvparten av ungdomsskoletiden innlagt på barneavdelingen på Fredrikstad sykehus.

Jeg slet med ekstremt lave blodsukkerverdier, så lave at jeg hadde kramper flere ganger i uken, og ble hentet i ambulanse ved noen tilfeller. Totalt brukte jeg over halvparten av ungdomsskoletiden innlagt på barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Jeg ble beskyldt for å sette insulin selv, som gjorde at jeg fikk lavt blodsukker.

Da legene fant ut at det ikke var jeg som var skyld i det, beskyldte de mamma for å ha Munchausen by proxy, og at hun satt insulin på meg for at hun skulle få oppmerksomhet.

Dette var selvfølgelig ikke riktig, og det var en meget dårlig unnskyldning for at de faktisk ikke klarte å finne ut av hvorfor jeg fikk så lavt blodsukker, selv om jeg kunne gå mange døgn uten å tilføre insulin.

På dette tidspunktet var jeg ganske tynn, men det var utelukkende fordi jeg ikke hadde det noe bra, og levde i en uutholdelig og vanskelig situasjon. Opplevelsene på sykehuset medførte at matlysten forsvant, og jeg fikk enda dårligere selvtillit fordi jeg ikke ble trodd på.

LES OGSÅ: Slik opplever jeg å ha lavt blodsukker

Hadde andre problemer som var viktigere enn vekt

Alle forstår at helsevesenet ikke skal behandle barn og deres pårørende på denne måten, og for en ung jente er det ekstremt utfordrende å ikke bli trodd, når man er så syk. Det er ingen mentalt friske mennesker som ønsker å leve det livet jeg levde. Dette har selvfølgelig påvirket meg mye i ettertid også.

I ungdomsårene var derfor ikke kombinasjonen overvekt og diabetes noe stort problem for min del. Det var en usikkerhet hos meg, men det var så mye annet som påvirket hverdagen min mer den gangen, og derfor hadde jeg rett og slett ikke mulighet til å bekymre meg så mye for vekten.

I de neste innleggene kan du lese om hvordan min vektreise har vært i livet som ung voksen og frem til i dag. Les del 2 her. 

0/5 (0 Reviews)
Del: