Fremtiden med diabetes

Fremtiden med diabetes

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Det første jeg spurte diabetessykepleieren min om da jeg fikk påvist diabetes for litt over syv år siden var om jeg noen gang kom til å bli kvitt det. Finnes det noen kur, eller må jeg alltid leve med nåler og stikk?

Svaret på om det finnes noen kur var ganske klokkeklart: “Nei!” Og med spørsmål om hvordan hverdagen med diabetes kom til å se ut fremover, fikk jeg beskjed om at teknologien stadig blir bedre. Og forhåpentligvis blir det bare enklere å leve godt med sykdommen gjennom mitt liv med diabetes. Det hørtes naturlig nok bra ut. Jeg begynte umiddelbart å leke med tanken om at det snart kan komme teknologi som gjør det mulig for meg å slippe og tenke for mye over at jeg har en kronisk sykdom.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet 

Mine litt urealistiske drømmer

Det tok heller ikke lang tid før jeg begynte å møte andre mennesker med diabetes. For det første var jeg interessert i å lære. Og for det andre ville jeg gjerne dele erfaringer med andre som hadde sykdommen.

Til et nytt skoleår fikk jeg en lærer som hadde hatt diabetes i nærmere 30 år. Han fortalte mye om fortiden med diabetes. Hvor begrensede mulighetene var for å måle blodsukker. Hvordan det var å ikke ha tilgang på hurtigvirkende insulin. Hvordan det opplevdes å måtte veie opp all maten sin for å ha kontroll på blodsukkeret. Og ikke minst hvor lange og tykke sprøytespissene var!

Han virket negativ til hele sykdommen og situasjonen. Jeg forsøkte å være positiv og si at det er jammen godt det har blitt enklere med både blodsukkermåling og tilførsel av insulin. Det må vel bare bli enda bedre med årene?

Joda, han var enig i det. Men samtidig ga han meg noe å gruble over ved å gjøre meg oppmerksom på at prinsippet fremdeles er det samme. Man stikker seg i fingeren for å måle blodsukker, regner ut insulinmengde i forhold til matinntak og aktivitetsnivå, samtidig som man setter insulin i magen og låret. Alt var tilnærmet likt som da han fikk diabetes for godt over 30 år siden. Forskjellen var bare bedre tilgang og kvalitet på insulinen.

LES OGSÅ: Du er en superhelt. Det må feires!

Blir det enklere?

Det fikk meg altså til å tenke; “Kanskje blir det ikke så mye enklere å ha diabetes om 5, 10 eller 20 år?” Kanskje sitter vi fremdeles her og stikker oss i fingeren, magen og låret til vi blir punktert og fulle av blåmerker? Kanskje får vi full refusjon av sykdomsutgifter på blå resept fra første krone. Men hjelper det hvis teknologien ender opp på stedet hvil? Visst har det kommet insulinpumper og sensorer som gjør at de har blitt veldig smarte og kan kommunisere.

Selv synes jeg pumpen er i veien i en aktiv hverdag og at den hemmer meg i alt jeg har lyst til å holde på med. Jeg føler meg så mye friere med penn. I tillegg har det kommet flash glukosemåling. Men hvor nøyaktig er den egentlig? Det er jo fremdeles fingerstikkene som gir de mest nøyaktige resultatene, og dermed de det er mulig å forholde seg til. Kan det virkelig være slik at vi ikke kommer noe lenger med utviklingen av diabetes? At det nærmeste man kommer en kunstig bukspyttkjertel er en insulinpumpe, altså noe man fremdeles må ha fysisk på kroppen?

LES OGSÅ: Kunne dette blitt den perfekte diabetesapp?

Kan diabetes noengang kureres?

Artiklene florerer innimellom hvor forskere hevder å ha funnet løsningen gjennom gentesting og overføring av celler, slik at det skal være mulig å bli kvitt diabetes i fremtiden. Det er fantastisk at det forskes på slike ting. Men jeg har liten tro på at jeg kommer til å oppleve teknologiske fremskritt som gjør det mulig å bli kvitt diabetesen på denne måten. Likevel drømmer jeg om mange enklere løsninger. For eksempel har jeg tenkt så mange ganger at det hadde vært utrolig deilig å bare sette for eksempel 100 enheter med insulin om morgenen og “that’s it” for hele dagen.

At kroppen på en eller annen finurlig måte klarer å ta opp det den trenger fra disse 100 enhetene, mens det som ikke brukes bare skilles ut. Hvordan det skal være mulig aner jeg ikke, for hadde jeg visst det hadde jeg nok vært en rik forsker.

LES OGSÅ: Ny forskning: Kan diabetes type 1 kureres?

Et enklere liv

Det hadde også vært fantastisk å slippe å regne ut insulinmengder og hvor mange enheter man trenger til enhver tid. Det å kunne få helt nøyaktige hjelpemidler som er smartere enn oss selv, og som til enhver tid kan fortelle hvor mye insulin som trengs ville ha vært vidunderlig. At man for eksempel stilte inn hva man ønsker å ha i blodsukker, hva man spiser og hvilken aktivitet man skal ut på, for så å få oppgitt en viss mengde insuli. Hadde det gitt ønskede resultater, ville det tatt bort enormt mange timer med grubling og bekymring over både høyt og lavt blodsukker i livet mitt.

Jeg vet det finnes hjelpemidler som langt på vei kan hjelpe meg i slike problemstillinger. Det er bare at jeg ikke orker det hvis nøyaktigheten ikke er hundre prosent, og jeg vet at jeg må gjøre et visst overslag allikevel. Da kan jeg like godt regne ut alt og håpe på det beste. Det er nok naivt å tro på alle de teknologiske nyvinningene vi kan lese om, men det er i det minste lov å drømme!

LES OGSÅ: Kunstig intelligens – er dette fremtidens hjelpemidler?

0/5 (0 Reviews)
Del: