Gjør diabetes meg til en festbrems?

Gjør diabetes meg til en festbrems?

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Alkohol kan gjøre det litt vanskeligere for oss med diabetes. Selv om jeg vet at folk har forståelse for at jeg har en kronisk sykdom, kjenner jeg noen ganger på en vond følelse; at jeg er kjip, kjedelig og en festbrems.

Folk spør meg ofte om det er noe jeg ikke kan gjøre med hensyn til min diabetes. Vel, jeg kunne sikkert tatt flere hensyn enn det jeg faktisk gjør. Men, etter mange år med diagnosen har mitt mantra blitt at min diabetes ikke skal være en hindring. Likevel er det ikke til å komme unna at det er visse ting jeg unngår på grunn av diagnosen min, enten det er aktiviteter eller matvarer. Alkohol og festing er også en av de tingene jeg har et litt ambivalent forhold til.

LES OGSÅ: En uforklarlig episode med diabetes og alkohol

Alkohol og diabetes er en vanskelig kombinasjon

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om et skremmende møte med alkohol. Kort fortalt var jeg nettopp fylt 18 år og arrangerte en hjemme-alene-fest, hvor det endte med at verten selv, altså meg, endte på legevakten med en dramatisk føling. Det har heldigvis ikke gjentatt seg, og jeg har bare måttet innse at noen begrensinger følger faktisk med når man har diabetes.

Ukontrollert alkoholinntak er et av dem. Nå sier jeg ikke at man må drikke seg snydens, eller drikke i det hele tatt, for å ha det gøy. Men nå er det en gang sånn at jeg ikke synes det er så gøy å være edru på fest. Likevel skal det sies at jeg i perioder har vært inne på tanken om å bare bli avholds, da diabetes og alkohol for meg er regnestykke som sjeldent går opp.

LES OGSÅ: Si skål med trygghet – gode råd til neste fest

Vil være en vanlig 24-åring

Nesten hver gang jeg er på fest og drikker alkohol får jeg problemer med blodsukkeret, på tross av at det gjør jeg det igjen og igjen. Hvorfor? Svaret er kanskje at jeg vil være som andre 24-åringer og slippe å tenke på at jeg har en sykdom hele tiden. Men så kan jeg ikke det.

Emilie kan noen ganger føle at diabetesen gjør henne til en festbrems

Foto: Privat.

Diabetesen slipper meg ikke. Har meg i et jerngrep. Symptomene kommer. Jeg blir uvel. Sliten. Må sjekke blodsukkeret. Enten er det lavt eller så er det høyt. Alkohol forkludrer alt og det er vanskelig å finne riktig insulindose.

Rundt meg er folk i godt humør, godt beruset. Jeg derimot blir fort edru når jeg ser at blodsukkeret er på vei rett ned. Spise. Sjekke blodsukkeret igjen. Og etterpå kjenner jeg ofte at lufta går litt ut av meg. Magien er liksom brutt. Jeg har flere ganger vært på vorspiel hvor jeg har valgt å dra hjem lenge før de andre drar på byen. Det tapper meg så innmari for energi å tenke på blodsukkeret hele tiden, og enda verre er det når alkoholen kommer inn og gjør det hele enda vanskeligere.

Alt stresset jeg opplever rundt inntaket av alkohol er vel grunn nok til å bare droppe det. Likevel står jeg i spennet mellom å ville være som alle andre, og å ta hensyn til meg selv og diabetesen min.

LES OGSÅ: Festen som ble en viktig lærepenge

Festbrems på storbyferie

Selv om jeg vet at folk har forståelse for at jeg har en kronisk sykdom, kjenner jeg noen ganger på en vond følelse. At jeg er kjip, kjedelig og en festbrems. For ikke så lenge siden var jeg på storbyferie med et par venninner. Etter å ha spist middag skulle vi ut på byen. Å spise ute på restaurant med diabetes kan jo være oppskrift på katastrofe i seg selv. Man vet ikke hva maten inneholder og det er fort gjort å bomme med insulindosen. I tillegg drikker jeg aldri alkohol til måltider hjemme, men på ferie blir det jo ofte det.

Etter middagen var blodsukkeret høyt. Av alle ting valgte jeg sangria til maten. En blanding av juice, vin og søt frukt var ikke akkurat det beste valget for en med diabetes. Jeg kjøper aldri drinker ute, holder meg til øl og vin, men dette var farlig godt.

Når jeg etter middagen hadde høyt blodsukker fikk jeg dårlig samvittighet. Først og fremst for at jeg ikke hadde vært fornuftig og valgt for eksempel en tørr hvitvin. Men jeg kjente også på følelsen av å være en festbrems. Hvorfor? Fordi jeg helst ville hjem og legge meg. Jeg var ikke helt i form, men de andre ville ut og danse. Og helt ærlig synes jeg det er vanskelig å si noe. Jeg vil ikke være hun kjipe. Jeg skal ikke hindre dere fra å ha det gøy, men det skal diabetesen sørge for.

Vanskelig å bruke diabetesen som unnskyldning

Etter 16 år med diagnosen synes jeg fortsatt det er vanskelig å bruke den som en forklaring eller unnskyldning. Jeg kvier meg. Føler ikke at folk forstår. Jeg er også redd for å bli diagnosen min. At den skal definere meg. Men uansett hvor mye jeg vil være bare Emilie, kommer jeg ikke unna at jeg også er Emilie med diabetes. Og Emilie med diabetes må faktisk ta noen hensyn innimellom.

LES OGSÅ: Slik unngår du diabetestrøbbel under ferien

0/5 (0 Reviews)
Del: