Norge henger etter med å tilby hjelpemidler

Norge henger etter med å tilby hjelpemidler

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Vi er veldig mange mennesker i Norge med den samme sykdommen, og noenlunde de samme utfordringene. Vi har behov for individuell behandling og oppdaterte hjelpemidler. Men å få disse hjelpemidlene kan likevel være en lang og slitsom kamp.

Diabetes er en liten brøkdel av alle penger som går til medisinsk behandling i Norge. Vi er inneforstått med at vi ikke kan få alt, alltid. Men hvorfor kan det ikke ses litt lenger? Når vi ser på totalen av penger som blir brukt på å behandle diabetes – kan man ikke innse at det faktisk er behov for større midler til forebyggende behandling?

Det er forståelig at ting tar tid grunnet ulike lover og bestemmelser, spesielt med tanke på personvern. Men det har siden 2017 vært tillatt med dataoverføring fra sensor til applikasjon i Norge. Nå blir behandlingen trenert av anbudsrunder som aldri blir ferdig behandlet. Er det rart vi er lei av å vente?

Det er en grunn til at hjelpemidlene videreutvikles og fornyes. I Norge har vi for eksempel tilgang til Dexcom 4G, mens i Sverige er det tilgang til Dexcom 6G. Dette viser hvor mye lenger de har kommet i Sverige når det kommer til diabetesbehandling.

Samtidig er Norge et av verdens rikeste land. Hvorfor skal diabetespasientene i Sverige få større tilgang til hjelpemidler enn nordmenn?

LES OGSÅ: Øk diagnostiseringen og reduser komplikasjonene

Hva vet vel egentlig politikere om sykdommen «vår»?

For politikere er det penger som står i fokus, men hva med sykdommen? Hva vet de egentlig om diabetes? Hva vet de om våre hverdagslige utfordringer? Hva vet de om hvordan det føles å gå på jobb etter en hel natt med høyt eller lavt blodsukker? Hva vet de om hvordan det i det hele tatt er å leve et normalt liv med jobb, familie og hobby, med diabetes?

Så lenge de ikke har sykdommen selv, vet de faktisk ingenting. De burde se helheten av hva det vil bety for folk med diabetes rundt om i landet å få tilgang til de beste og nyeste hjelpemidlene.

Marte er frustrert over at Norge henger etter med å tilby hjelpemidler til diabetespasienter

Foto: Privat.

LES OGSÅ: Ny forskning! Diabetes type 2 kan oppdages 20 år før! 

Hjelpemidler skaper frihet og trygghet

Jeg har lest om foreldre som bruker mange tusen kroner i måneden for at barna deres skal få tilgang til de nyeste og beste hjelpemidlene. Dette for at ungene skal være tryggere, for at hjelpemidlene skal vise mindre avvik, og for at foreldrene skal ha mulighet til å senke skuldrene.

Ved noen hjelpemidler kan foreldre, kjærester eller venner, laste ned en app og ha mulighet til å følge med på blodsukkeret til den personen med diabetes som de er glad i. Jeg vet med sikkerhet at mitt liv som ungdom og ung voksen hadde vært betydelig lettere dersom jeg hadde hatt tilgang til slike hjelpemidler.

Det er naturligvis en trygghet for både den som har sykdommen, og pårørende. Det blir lettere å sende ungene avgårde på fotballtreninger, overnatting hos venner, russetreff eller sende de avgårde til sitt første år på hybel som student. Dessuten bidrar det også til at ungen får den nødvendige fritiden, og muligheten til å bli selvstendig.

Vi kan bare håpe at det blir bevilget nyere hjelpemidler snart, og at det blir rom for at enda flere skal få tilgang. Det er høyst nødvendig.

LES OGSÅ: Bollestad mener vi må øke diagnostiseringen av diabetes type 2!

Viktig med engasjerte foregangspersoner

Mette Engebretsen, som er leder for markedstilgang & samfunnskontakt i Roche Diabetes Care, og politisk kommentator i LMD, er enig i at Norge henger litt etter på dette området, og mener vi muligens går lysere tider i møte.

– For første gang siden 2013 har Norge en flertallsregjering – og en egen digitaliseringsminister. Nå kan regjeringen omsette politiske ambisjoner i handling – til beste for norske pasienter. Det bør skje raskt! Digitalisering betyr selvhjulpenhet og egenmestring for pasientene. Det betyr bedre pasientbehandling og ressursbruk i helsetjenesten, sier Engebretsen.

Gjennom teknologi kan vi legge til rette for at pasientene kan ta i bruk egne ressurser for å ivareta egen helse. Teknologien finnes tross alt allerede. Og det vil spare samfunnet for store summer.

– Diabetespasienter kan bli de første selvhjelpspasientene i Norge. De er allerede langt på vei, men for å komme i mål, må pasientorganisasjoner, helsesektoren og helsenæringen dra sammen. Det krever at vi enes om målet. Og at vi finner løsninger eller forserer barrierer slik at vi får tatt i bruk innovativ teknologi som fremmer og støtter god egenbehandling, forteller hun.

Jeg er altså ikke alene om å tenke disse tankene, men flere kunne nok sagt det høyt. Jeg har mange ganger tenkt at jeg burde blitt politiker, og kanskje jeg da hadde blitt hørt. Heldigvis har jeg Lev med diabetes som en fin kanal til å ytre min stemme.

Det er så mange mennesker som engasjerer seg i diabetes, behandling og rettigheter, som blir oversett. Dette er dyktige mennesker som ytrer, deler og prøver å bidra slik at fremtidens diabetespasienter skal slippe den kampen. Mange av dem blir ikke hørt. Likevel fortsetter de å kjempe – det er beundringsverdig.

Tusen takk til alle dere som kjemper for at morgendagens diabetespasienter skal få et lettere liv!

LES OGSÅ: Søte løfter hjelper ikke diabetespasientene

Nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: