Det heter visst ikke «diabetiker» lenger

Det heter visst ikke «diabetiker» lenger

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

De aller fleste som lever med diabetes i dag er vel enige i at å bruke betegnelsen «sukkersyke» om diagnosen vår, er både misvisende og gammeldags. Men så var det dette andre ordet da; «diabetiker».

«Diabetiker» skal man visst heller ikke si lenger, og jeg ble gjort oppmerksom på at dette heller ikke er noe nytt. Allerede i 2005 besluttet Diabetesforbundet å gå bort i fra betegnelsen diabetiker og erstatte den med personer med diabetes. Begrunnelsen? Man ER ikke en sykdom.

Jeg er til dels enig. Jeg blir ikke støtt om noen omtaler meg som diabetiker (verre er det om de sier sukkersyke), og det hender seg jeg bruker betegnelsen diabetiker selv. Jeg er jo ikke sykdommen min, men likevel er den en stor del av meg og kanskje har den også noe å si for min identitet?

Ikke det vi har som binder oss sammen, men det vi mangler

Egentlig har vi som lever med diabetes lite til felles, skriver Yngvar Christophersen i boka Diabetes for livet – aldri fred å få. Da boka ble utgitt i 2004 hadde han selv hatt diabetes type 1 i 35 år. Er det slik at det eneste personer med diabetes har til felles er at vi mangler evnen til å produsere insulin? Jeg tror kanskje det er litt mer kompleks enn som så.

Nå skal jeg være forsiktig med å generalisere og si at denne diagnosen eller sykdommen oppleves likt for alle som har den. For det er slett ikke sant. Likevel tror jeg at vi kan ha noen av de samme tankene, følelsene og erfaringene. Og godt er det. Hvor ensomt hadde det ikke vært om ingen andre med diabetes kjente seg igjen i dine opplevelser?

LES OGSÅ: Lyst til å lese bøker om diabetes? Her er mine bokanbefalinger

Noen har diabetes (type 1) i større grad enn andre

Er det noe generelt man kan si om diabetes type 1, er det at det krever en enorm egeninnsats. Du er din egen behandler og jobben det krever – ja, den må du gjøre selv. Hvor «flink» man er i denne jobben eller hvor mye innsats man legger ned, vil jo variere. Noen har et bestemt kosthold på grunn av sin diabetes, unngår visse situasjoner, aktiviteter eller matvarer, trener på en spesiell måte, har sine bestemte rutiner, tar valg ut i fra sin diabetes.

Og noen lever som om de slett ikke har diabetes i det hele tatt (selv om de i aller høyeste grad har det). Det finnes de som ikke måler blodsukkeret og er sløve med å sette insulin. De glemmer, eller de orker ikke ta ansvaret.

Ikke alle takler ansvaret det krever

Da jeg jobbet på sykehjem så jeg flere skrekkeksempler på mennesker som ikke hadde tatt sykdommen sin på alvor; stygge sår som ikke ville gro. Det er kanskje viktig å ha med seg at disse tilhørte en annen generasjon, og kan ha fått sykdommen før det var så mye kunnskap, hjelp og informasjon rundt den som nå i dag.

Men likevel. Jeg skjønner at det er vanskelig å ha diabetes. Jeg skjønner at vi ikke er diagnosen vår. Jeg skjønner at kanskje ikke alle «passer» til å ha diabetes. På den andre siden er diabetes en sykdom som krever; krever at du følger opp, tar valg og beslutninger. Krever at du noen ganger takker nei til kake selv om du har lyst på. Velger bort.

Det heter visst ikke «diabetiker» lenger

Foto: Privat.

Diabetes er til tider en skikkelig utakknemlig arbeidsgiver som aldri blir fornøyd uansett hva du gjør.

LES OGSÅ: Finnes virkelig den «perfekte diabetespasient»?

De to ytterpunktene og alle midt imellom

Som med alt annet her i livet vil jeg påstå at du blant personer med diabetes finner både de to ytterpunktene og de som er midt imellom. Du har de som ikke tar vare på sykdommen sin overhodet, og de som kanskje lar livet sitt bli styrt av sykdommen. Så har du de som befinner seg midt imellom, og hvis de er heldige har de klart å finne en balanse.

Det skal sies at man skal respektere måten personer med diabetes velger å leve med sykdommen sin på. Likevel er det uheldig om dette går negativt utover kropp og helse. Om det er fordi man er for flink pliktoppfyllende eller altfor lite.

LES OGSÅ: 5 ting jeg skulle ønske at alle visste om diabetes

Diabetesen påvirker mine valg

Vi er kanskje ikke sykdommen vår, og vi skal ikke la den styre livet vårt. Likevel tar jeg valg og beslutninger nettopp på grunn av den. Jeg unngår visse type matvarer, fordi jeg har diabetes. Jeg orker ikke at en porsjon med havregrøt skal føre til høyt blodsukker i flere timer etterpå, selv om det skal være så sunt og er såkalte langsomme karbohydrater.

Jeg unngår visse treningsformer, fordi jeg har diabetes og jeg blir stresset om jeg ikke har kontroll. Jeg kjøper ikke drinker på byen, fordi jeg har diabetes og disse ofte inneholder masse sukker. Jeg er hun som spør om antall karbohydrater i en kaffedrikk eller googler dette når jeg er på cafe, fordi jeg har diabetes.

Jeg heter Emilie og jeg har diabetes. Noen dager styrer diabetesen meg og andre ganger styrer jeg den. Hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde fått diabetes som 9-åring er ikke godt å si. Kanskje jeg hadde vært akkurat den samme? Å forestille seg et liv uten diabetes har jeg for lengst sluttet med. Sånn ble det og man må gjøre det beste ut av det.

For meg vil diabetesen alltid være en stor del av meg. Jeg har valgt å engasjere meg i diabetes og bruke det til noe positivt. Ikke alle har det sånn, og hvordan akkurat du vil forholde deg til din diabetes og hvor mye plass den skal ta i livet ditt, er opp til deg.

LES OGSÅ: Hvorfor bør man unngå ordet «sukkersyke»?

Kilder:
– Aftenposten; Vil ha slutt på ordbruk som «fet», «overvektig» og «diabetiker»
– Boken Diabetes for livet- aldri fred å få? av Yngvar Christophersen

0/5 (0 Reviews)
Del: