– Det kunne gått skikkelig galt på Finnmarksvidda!
I skrivende stund er det noen måneder siden jeg kom hjem etter min tur fra Lindesnes til Nordkapp. Episoden jeg nå skal fortelle om har ligget i bakhodet mitt siden jeg kom hjem, og må bare fortelles.
NORGE PÅ LANGS: På den siste etappen min som var på cirka 250 kilometer over Finnmarksvidda slapp jeg å gå alene. Jeg var så heldig å ha med meg en jente med diabetes og hennes mor.
Vi hadde gått noen dager på vidda i et terreng som varierte fra våt multemyr til steinete underlag. Det var et terreng som tydelig krevde mer av kroppen en det underlaget jeg hadde gått på tidligere på min tur fra Lindesnes til Nordkapp. Dette kom til syne i diabetesen, som levde helt og holdent sitt eget liv.
Jeg hadde redusert min basaldose på insulinpumpa med 85 prosent (for dere som ikke bruker pumpe så er dette den dosen som pumpa leverer for å holde kroppen i gang. I tillegg til doser jeg setter når jeg spiser). I tillegg til den lave basaldosen satte jeg veldig små doser når jeg spiste. Kroppen gikk med andre ord på veldig lite insulin.
Allikevel slet jeg med følinger og hadde problemer med å få opp blodsukkeret.
LES OGSÅ: Gode råd som gjør skituren til en fantastisk opplevelse
«Kanskje jeg skal prøve en dag uten insulin?»
Etter en natt der alarmen for lavt blodsukker hadde pepet så mange ganger at jeg følte jeg ikke hadde fått noe søvn, bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for å prøve en tanke som jeg har hatt i noen år.
Denne tanken er at om du holder kroppen i konstant aktivitet og finner rett mengde med inntak av energi så skal kroppen kunne fungere uten insulin.
Dermed så satte jeg pumpa på STOPP forlevering av basaldose, spiste mat tilsvarende cirka 40 karbohydrater, uten å tilføre insulin og startet dagens marsj. Jeg snakket høyt om dette til mine turvenner, som nok var litt skeptiske til min avgjørelse.
Vi gikk i 3 – 4 timer før jeg begynner å merke at ting ikke er som det skal være. Når jeg ser tilbake i dag husker jeg ikke helt hva som skjedde med kroppen min. Men jeg husker at jeg merket at noe var galt og diskuterte dette med en av mine turvenner. Jeg kan erindre en følelse av at alt av krefter forsvant fra kroppen og en rar smak i munnen. Jeg måler et blodsukker på rundt 12.
Om det er jeg som bestemmer meg for å gi kroppen litt insulin, eller om jeg blir fortalt at jeg bør, det husker jeg ikke. Men jeg satte i alle fall rundt 2 enheter og fortsatte å gå. Det tar ikke mange minutter før jeg merker at kroppen er i gang med å restituere seg og ting begynner å bli lettere.
LES OGSÅ: Kjenner du igjen tegnene på syreforgiftning?
I etterpåklokskapens lys
Det å tømme kroppen for insulin er nok ikke det smarteste jeg har gjort. Og jeg fikk tydelig bevist for meg selv at kroppen trenger insulin, uansett hvor hardt du bruker kroppen, og hvor lite du putter i den. Jeg var nok på vei inn i en syreforgiftning, og det på et blodsukker som ikke var høyere en 12.
Heldigvis hadde jeg folk rundt meg, og var fornuftig nok til å reagere på kroppens faresignaler. For hadde det gått galt… Ja, da hadde det ikke vært lett å få tak i hjelp der vi befant oss i et område uten folk og mobildekning.
LES OGSÅ: Fjellvettregler for deg med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
