Alt jeg ønsket meg var en liten pause fra diabetesen!
Jeg vet at jeg har et sterkt kontrollbehov, og jeg jobber veldig med å prøve å senke skuldrene litt når det kommer til diabetesen min. I sommer fikk jeg en gyllen mulighet til å teste dette ut – jeg tok meg en to timer lang pause fra diabetesen.
Dette er en historie fra en fantastisk fin dag i sommer. Sola skinner fra nesten skyfri himmel, det er lett bris og 25 grader i lufta. Gjengen min bestemmer seg for å gå tur på stranden. Vi er så heldige at vi har campingvogna parkert nesten på enden av et av Norges fineste og lengste sandstrender.
Turen vi skal gå er på cirka 6 kilometer tur-retur, med nydelig sandstrand og blått hav. Jeg går i en shorts uten lommer, og temperaturen er så høy at t-skjorte er aldeles uaktuelt. Dermed dukker det opp et problem, eller en mulighet – alt ettersom hvordan man ser det.
- Problemet er hvor skal jeg oppbevare de raske karbohydratene jeg burde hatt med meg?
- Muligheten er å gi blaffen og prøve å gi meg selv et par timers pause fra diabetesen! Tenk så befriende da? Slippe å passe på denne helsikens diabetesen i et par timer.
Jeg bestemmer meg for å prøve ut dette her med å ha fri fra diabetesen. Blir med på tur uten å ha med meg noe ekstra næring og uten å snakke med Hege om det. Tenker det at kanskje hun også kan tenke seg litt fri fra diabeteshelvete. Bare være oss uten at Herr Diabetes skal blande seg inn i forholdet vårt.
Jeg kikker på pumpa idet vi starter turen vår og konstaterer at blodsukkeret er på 14. Jeg bestemmer meg for at dette er et bra utgangspunkt, og regner med at et par timer på stranda går fint.
LES OGSÅ: Når frykten tar overhånd
Tok kontroll på kontrollbehovet
Og det går egentlig fint, men jeg klarer selvfølgelig ikke å la være å tenke på diabetesen. Jeg tenker på det hele tiden, og har vanvittig lyst til å sjekke hvilken vei det bærer med blodsukkeret. Men jeg klarer å la være. I to timer klarer jeg å la være å se ned på pumpa for å sjekke om det går bra med meg.
Mentalt sett jobber jeg vanvittig for å klare dette. Jeg sier til meg selv: «det er mennesker i andre enden av stranda som helt sikkert har noe jeg kan putte i meg om det skulle gå galt». Og i verste fall så er jo Hege her.
Det gikk bra, nesten helt frem. Når vi nærmet oss slutten på turen og ungene ville bade i sjøen, måtte jeg kapitulere og fortelle dem at pappa måtte opp i campingvogna å spise. Da trengte jeg ikke å sjekke engang for å skjønne at nå trenger jeg mat.
Det viste seg at blodsukkeret hadde falt til 4, og for meg er det føling!
LES OGSÅ: «Nå er det jeg som har kontrollen over mitt liv»
Må bli flinkere til å senke skuldrene
Jeg lurer på hvordan det er for andre med diabetes: Hvor ofte ønsker du deg en pause? Klarer du å ta en liten pause fra diabetesen av og til? Hadde du turt å gå denne turen uten følingsmat tilgjengelig?
Jeg vet at jeg har et sterkt kontrollbehov, og jeg jobber veldig med å prøve å senke skuldrene litt når det kommer til diabetesen min. Jeg har tidligere møtt veggen på grunn av dette kontrollbehovet, derfor er det viktig for meg å få dette til. Det er ikke lett, men jeg føler at akkurat denne dagen vant jeg….
LES OGSÅ: Er det mulig å bli utbrent av diabetes?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
