Revolver penger gangster historie

Revolver og termometer

Kjell Arild Ueland
Født i 1969 og har hatt diabetes type 1 siden 1981. Gift med Hege og pappa til 3. Merker nå slitasjen som diabetesen har gitt meg, men er opptatt av trening og prøver å ha et positivt og humoristisk syn på livet.

Hvordan kan jeg best forklare hvordan det er å leve med en kroniske lidelse? La meg prøve ved hjelp av en metafor – en historie om revolver og termometer.

Nå tror du vel at det har klikka helt for meg? Satser på at det tar en stund til før det eventuelt skjer.

Nei, det jeg egentlig vil skrive om i dette innlegget er noe jeg har tenkt en del på i de siste ukene. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig vanskelig å sette seg inn i andre menneskers situasjon, lidelser og smerter. Så hvordan kan jeg beskrive hvordan det er å ha en lidelse som diabetes over lang lang tid?

Når man er nybegynner i denne «jobben» som det å ha diabetes faktisk er, da er det lett å bare si: Nei, diabetes er ingenting, det kunne ha vært så mye verre. Jeg må ta noe insulin og passe på hva jeg spiser så går dette fint.

Ja det gjør det, det er helt sant….der og da.

LES OGSÅ: Ekstraordinært styremøte i «Kjell Arild AS»

På en brun bar i Dia City

La oss ta turen til Dia City. Det er en regnfull høstdag for mange, mange år siden. Nede i havna er det en mørk og sliten bar, ved navn Sprøytespissen Bar. Det er en klassisk brun bar med et veldig slitent klientell.

Bartenderen er en stor mann som forøvrig mangler et par fortenner og er fullstendig glattbarbert på hodet. På scenen står en stor feit dame og synger på noen slitne bluesklasikkere.

Kommer termometeret over 24 grader setter du pistolen til hodet.

Det var her jeg møtte gamle Herr Kontroll Frik. Han hadde følgende historie å fortelle meg:

For snart 40 år siden ble jeg tilbudt en jobb som der og da fremsto som drømmejobben. Jeg skulle passe på et termometer resten av livet mitt og det var liksom alt. Jeg signerte kontrakten og tenkte det at dette blir nok lett.

Det jeg ikke visste var at dette termometeret skulle gi meg massevis av utfordringer. Den første kom så fort det ble varmt og temperaturen begynte å stige. Da dukket arbeidsgiveren min opp og ga meg en revolver og en vektvest. En slik vest som du bruker å ha vekter i når du trener.

Med dette tilleggsutstyret kommer en beskjed:

Hver gang termometeret ditt går under 4 og over 15 vil jeg komme og legge noen gram med sand i vesten din.

Kommer termometeret over 16 grader må du finne frem pistolen.

Kommer termometeret over 18 grader må du finne frem 1 patron.

Kommer det over 20 grader legger du patronen i kammeret.

Kommer det over 22 grader spinner du kammeret.

Kommer termometeret over 24 grader setter du pistolen til hodet.

Kommer det over 26 grader trekker du av, og håper det går bra.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

En tung bør for både kropp og sinn

Jeg sitter og ser på Herr Kontroll Frik at han er sliten og skjelven der han sitter og prøver å fortelle historien sin. Jeg spør hvorfor han signerte for denne jobben.

Han svarer at han ikke hadde noe særlig valg, og at han ikke tok seg tid til å lese det som stod med liten skrift. Han var ung og full av pågangsmot.

Han fortsetter historien sin:
Så stod jeg der da. Plutselig utstyrt med revolver og vektvest og et termometer som levde sitt eget liv. Jeg brukte masse tid på å veksle mellom å kjøle det ned og varme det opp, men det ble vanskeligere og vanskeligere. Og vekta i vesten økte sakte men sikkert.

Revolveren måtte og lades noen ganger. Jeg har til og med vært nødt til å spille russisk rulett.

Nå har jeg blitt en godt voksen mann, kiloene i vesten har blitt mange og revolveren har vært snill med meg. Men jeg er sliten av å bære vesten. Jeg er livredd for å måtte lade revolveren.

Kroppen verker og hodet er utslitt. Men jeg lever og er glad for det, her jeg sitter i min mørke stambar. Herr Kontroll Frik ser på meg mens en tåre triller ned hans kinn og sier: Ta vare på deg selv gutt!

Jeg reiser meg opp, går ut døren og vinker på en taxi. Jeg vil hjem til min kone, legge meg inntil henne og fortelle henne hvor heldige vi er som har hverandre.

LES OGSÅ: Frykten for å ikke våkne opp

Del: