3 ulemper med blodsukkersensor (Del 2 av 4)

kvinne med mobilapparat misfornøyd
Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Blodsukkersensoren er et fantastisk hjelpemiddel som jeg har hatt god nytte av. Men den har også sine ulemper. Dette er noen av erfaringene jeg har gjort meg så langt.

I disse innleggene vil jeg fortelle om mine ærlige erfaringer vedrørende bruk av blodsukkersensor de siste syv månedene. Dette innebærer naturligvis både fordelene og ulempene ved hjelpemiddelet.

I det forrige innlegget tok jeg for meg noen av fordelene. I dette innlegget vil jeg derimot gjennomgå noen ulemper med blodsukkersensor. Les gjerne om resterende ulemper i del 4, og fordelene i del 3.

Innlegget er ikke ment for å kritisere et fantastisk hjelpemiddel, men det er en ærlig fremstilling fra ei med relativt ny erfaring på dette området.

LES OGSÅ: Fulltidsstudent med diabetes: – Til slutt klarte jeg ikke mer (Del 1 av 4)

1. Unøyaktig

Til å starte med hadde jeg ikke tillit til sensoren ettersom den var noe unøyaktig. Spesielt den første dagen etter sensoren var festet.

Diabetessykepleieren som lærte meg opp fortalte at sensoren ville «henge» 5 minutter etter måling av blodet, siden sensoren måler i vevet i huden. Det var frustrerende i starten, men det gikk greit etter hvert.

Når blodsukkeret var på vei full fart nedover, og sensoren ikke viste tegn til det, var det skikkelig frustrerende å måle blodsukkeret til 2.5 mens sensoren viste 8.

Eller omvendt, når jeg våknet om nettene av at alarmen på sensoren signaliserte lavt blodsukker. Kroppen føltes likevel normal og jeg kontrollmålte i fingeren, og den viser for eksempel 8.

Dersom jeg er trøtt og allerede i dårlig humør for å vekkes, kan jeg bli ordentlig sur. Da er sensoren rett og slett mer slitsom enn hjelpsom!

Hvis man sliter med å kjenne kroppens signaler på høyt og lavt blodsukker, og man følger sensoren hele tiden, kan man fort sette en korreksjonsdose som ikke er nødvendig. Eller som er for høy. Noe som igjen resulterer i føling, og det er selvfølgelig veldig kjedelig.

LES OGSÅ: – Accu-Chek pumpen har reddet livet mitt

2. Praktisk kunnskap – å huske alt du må huske på

Det krever en del kunnskap og planlegging for at sensoren skal fungere optimalt.

  • Den må festes på riktig måte
  • Den må lades opp
  • Etter den er festet tar det to timer før den kan kalibreres og brukes

Alt dette får man vite på oppstartkurs. Men dersom man er litt ukonsentrert glemmer man raskt, og det kan bli et problem senere når man skal gjøre dette selv.

Det er veldig mye informasjon man skal ha kontroll over for at man skal få optimalt utbytte av sensoren.

For eksempel kan paracetamol påvirke sensoren slik at den viser høyere verdier enn det blodsukkeret faktisk er. Dette er selvfølgelig noe man må få beskjed om ved oppstart.

Man antar vanligvis ikke at paracetamol i seg selv har noe å si, derfor er det veldig viktig å lese bruksanvisningen, selv om man tror man husker alt ved oppstart.

Det jeg skal frem til – det er veldig mye informasjon man skal ha kontroll over for at man skal få optimalt utbytte av sensoren.

LES OGSÅ: Diabetesremedier krever mye plass

3. Krever plass

Dessverre tar sensoren mye plass i små vesker og bukselommer. Det hadde gjort hverdagen enda lettere hvis det hadde vært mulig med kun en applikasjon på telefonen, og sluppet unna enda en teknisk «dings».

Sensoren og applikasjonen finnes allerede, men i Norge er det fortsatt ikke godkjent og tilgjengelig for oss.

Følg gjerne med på siden dersom du ønsker å lese om flere fordeler og ulemper med blodsukkersensor i del 3 og del 4.

Les mer her!
Del: