Veien til et lettere liv trenger ikke være lang
Nei, veien er kanskje ikke lang, men den er tung. Så hvordan skal man holde ut og motiveres til en slik stor endring i livet? Her er historien om hvordan jeg fikk et lettere liv.
Hva som motiverer oss er selvfølgelig individuelt, men fellesnevneren for alle er «bedre helse». Diabetes eller ei.
Hos meg startet det vel så smått når jeg gikk gravid med datter nummer to. Jeg var stor – større enn størst. Og jeg var veldig syk med ekstrem svangerskapskvalme.
Jeg tilbrakte mye tid hjemme i sofaen, sammenkrøllet inne på toalettet her hjemme eller på sykehuset. Jeg trivdes ikke i egen kropp og mange år med diabetesrelaterte spiseforstyrrelser hadde satt sine spor.
Så ble datteren min født, og med dette fulgte komplikasjoner med keisersnittet. Bare måneder etterpå døde faren min. Jeg møtte veggen igjen og igjen, og klarte liksom ikke å starte der jeg ville.
LES OGSÅ: Gå deg i form
Snuoperasjonen – jeg vil jo leve lenge for barna mine
Etter å ha sett et bilde av meg selv i bikini, tatt sommeren 2016, bestemte jeg meg for at nok var nok. Noe måtte gjøres. Jeg ble henvist til overvektspoliklinikken og skulle ta ting derfra. Men etter å ha vært der to ganger følte jeg ikke at dette var et tilbud jeg ville benytte meg av. Dette måtte jeg da klare selv. Kanskje med litt tilrettelegging fra diabetespoliklinikken?
Den 2. oktober startet jeg et opplegg, egentlig litt ubevisst. Kostholdsendring og trening 3-5 dager i uken. Det var enklere enn tidligere. Jeg følte jo at jeg tidligere hadde «prøvd alt».
Og kiloene begynte å rase av. 5 kilo, 10 kilo, 15 kilo… Motivasjonen var stor.
LES OGSÅ: Kjenner du tegnene på spiseforstyrrelse?
Jeg fikk gradvis et lettere liv, både bokstavelig og billedlig. Det skal sies at jeg også har vært inne i perioder der alt er dritt, og jeg har mest lyst til å legge meg under dyna med en stor pose potetgull. Men så ser jeg ned på jentene mine. De fortjener å ha en sunn og frisk mamma uten fare for overvektsrelaterte sykdommer. Jeg vil leve lenge, jeg vil se barna mine vokse opp.
LES OGSÅ: Diabetes og trening – hvorfor holde seg i form?
Min livsstilsendring har krevd enorm selvdisiplin
Nå, etter nesten 8 måneder, har jeg gått ned 25 kilo. Det har krevd en enorm selvdisiplin. For første gang siden jeg var 16 år har jeg slitt ut et par joggesko på under 6 måneder. Jeg jogger intervaller, jeg går, jeg sykler, jeg går på fjellet. Jeg akter ikke å melde meg på et treningssenter, men trener derfor styrke hjemme.
Håpet er at når døtrene mine blir litt større, så skal jeg igjen begynne med kickboxing. En liten, men katastrofal karriere jeg prøvde meg på for noen år tilbake.
Så konklusjonen er at man selv må finne sin indre selvdisiplin for å oppnå det man vil, uansett hva det skulle være. Og ikke ta snarveier.
Er du usikker, så prat med lege, endokrinolog eller diabetessykepleier. De er der for oss, for å hjelpe oss når vi står fast. Å gå ned i vekt med diabetes, uansett type, det er vanskelig, men rett og slett ikke umulig.
Og sist men ikke minst; Jeg er så stolt – så forbanna stolt!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
