Det er lett at diabetesen kan komme i andre rekke når du flytter hjemmefra (Del 1 av 2)

Det er lett at diabetesen kan komme i andre rekke når du flytter hjemmefra (Del 1 av 2)

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Å flytte hjemmefra som 19-åring for å studere var noe jeg var veldig klar for. Men det skulle vise seg å by på flere utfordringer enn jeg først hadde trodd.

Med eller uten diabetes er det viktig å ha gode støttespillere rundt seg. Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, var «støtteapparatet» mitt flere timer unna. Både foreldre, leger og sykepleier jeg hadde lange og gode relasjoner med, og ikke minst den hverdagen jeg hadde hatt i 19 år.

Det å flytte hjemmefra som 19-åring for å studere var noe jeg var veldig klar for. Det å ha diabetes i tillegg skremte meg ikke noe særlig. Den er med meg overalt, og jeg har lært meg å leve med den. Etter to år som student og «borteboende» har jeg likevel møtt på nye utfordringer ved det å leve med diabetes.

LES OGSÅ: Flyttekaos

Ny hverdag = nye rutiner

Da jeg bodde hjemme hadde jeg en veldig forutsigbar hverdag. Jeg hadde en fast timeplan på skolen, og gjorde mye av det samme hver dag. Slik hadde jeg også noen faste rutiner. Jeg spiste så å si til samme tidspunkt hver dag og var jevnlig i fysisk aktivitet.

Når jeg så flyttet og ble student var hverdagen plutselig ikke så forutsigbar lenger. Jeg har mer varierende skoledager, og kan i stor grad disponere min egen hverdag. Dette gjorde det derimot vanskelig å komme inn i faste rutiner.

LES OGSÅ: Et år i utlandet med diabetes

Diabetesen kom i andre rekke

Å flytte til en ny by og begynne å studere var veldig nytt og spennende for meg. Det var mye å sette seg inn i, ting å være med på og folk å bli kjent med. Oppi alt dette ble nok diabetesen litt glemt.

For første gang på mange år kjente jeg på følelsen av å ville være som alle andre. Jeg ville spise hva jeg ville, dra på fest uten å måtte tenke på blodsukker, følingsmat og insulin. Jeg ville være med på ting uten å måtte planlegge så nøye. Uten å måtte ligge i forkant og bekymre meg for blodsukkeret.

kvinne jente fjelltur natur

Foto: Emilie Kleven.

Endelig kunne jeg spise hva jeg ville

Jeg har i mange år vært opptatt av kosthold og sunn mat. Dette har nok også blitt forsterket av at jeg har en sykdom hvor mat spiller en vesentlig rolle. Da jeg bodde hjemme ønsket jeg også at foreldrene mine og de rundt meg skulle se hvor «flink» jeg var. At jeg tok sykdommen på alvor.

Jeg var kanskje litt for flink og streng med meg selv til tider. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om mitt anstrengte forhold til mat og at jeg har slitt mye med overspising.

Da jeg så flyttet for meg selv følte jeg at jeg endelig kunne kjøpe og spise hva jeg ville. Foreldrene mine bestemte jo ikke lenger over kostholdet mitt hjemme. Men å bo helt alene ble likevel noe annet. At ingen hadde kontroll over inntaket mitt, gjorde at jeg ble litt besatt; jeg kjøpte og spiste store mengder godteri og dårlig mat.

LES OGSÅ: Mistet treningsmotivasjonen? Slik kommer du i gang

Lei av å være flink

Jeg var lei av å være så flink hele tiden. Jeg spiste godteri når jeg bodde hjemme også, men ikke i slike mengder som jeg nå begynte med. I begynnelsen føltes dette ut som en slags frihet.

Gleden over denne «friheten» fikk derimot raskt et annet ansikt; høye målinger og ei jente som ikke følte seg særlig bra. Jeg tok ikke godt vare på verken meg selv eller diabetesen min. Det var ingen god følelse.

I del 2 av dette innlegget vil jeg fortelle hva som hjalp meg til å finne tilbake til de gode rutinene, og dele mine beste tips til deg som skal flytte for deg selv.

0/5 (0 Reviews)
Del: