Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell (Del 3 av 4)
Vet du hva du skal gjøre ved insulinsjokk eller syreforgiftning? Har du diabetes er det rett og slett livsfarlig å ikke ha nok kunnskap. Men er det forventet at vi bare skal finne ut av det selv?
Gjennom flere år er det en rekke ting jeg føler jeg ikke har fått nok informasjon om fra diabeteslegen min. I en serie på fire deler har jeg tatt for meg disse tingene, fordi jeg ønsker å skape mer bevissthet. Bevisshet rundt hva personer med diabetes trenger opplysninger om. Hva vi trenger av oppfriskning, og hva vi kan kreve og forvente å få hjelp til.
(PS! Her kan du lese del 1, og her kan du lese del 2.)
Oppfriskning av gammel informasjon
Da jeg ble eldre savnet jeg ny og oppfrisket informasjon av det jeg hadde lært som liten. Foreldrene mine hadde godt kontroll og forklarte meg alt de visste, men det var ikke alt de husket. Som for eksempel da insulinpumpa ble ødelagt på ferie i Spania. Da var det ingen som husket hvor mye langtidsinsulin jeg skulle sette i forhold til basaldosen insulinpumpa var stilt inn på.
Jeg har alltid tatt forholdsregler om å ha med alt av medisiner, selv langtidsinsulin, i tilfelle det skjer noe med pumpa. Men når det først skjedde, kunne jeg ikke bruke det likevel. Da måtte jeg prøve meg frem. I flere dager gikk jeg med konstant høyt blodsukker fordi jeg var redd for å sette for mye. Dette var før vi fikk 4G på mobilene, og muligheten til å lete på internett var dårlige.
Dosene med hurtigvirkende ble satt hyppig, og til slutt fant jeg ut av hvilken dose som fungerte optimalt. Men alt hadde vært mye lettere om jeg visste hvordan jeg skulle regne om basaldosen på pumpa til langtidsvirkende.
Foto: Marte Haaje Jacobsen.
Syreforgiftning – kunne gått ordentlig galt
Én gang har jeg opplevd ketoacidose, også kalt syreforgiftning. Det var en grusom opplevelse, og kroppen føltes svekket i mange dager etter at det hadde gått over. Jeg dro ikke til legevakten, ettersom jeg følte at jeg med hjelp av foreldrene mine klarte å ordne dette på egenhånd. Men hadde det ikke vært for at jeg fikk hjelp kunne det gått ordentlig galt. Det er farlig at personer med diabetes er alene i slike situasjoner.
Informasjon om ketoacidose fikk jeg da jeg var 10 år, og etter det har jeg ikke hørt noe mer om det. Det skremmer meg å tenke på hva som kunne skjedd. Tenk hvis jeg hadde opplevd dette mens jeg bodde alene, og ikke hadde hatt tidligere erfaringer.
Derfor synes jeg det er uforsvarlig at diabeteslegene gir informasjon om hvordan dette kan behandles når ungdommer snart er voksne, og flytter hjemmefra. Det er bedre å informere en gang for mye, enn for lite. Gi informasjon om de ulike symptomene, hva man bør gjøre, når grensen går for å reise på legevakt eller sykehus, og hvor man kan ringe for å få hjelp.
Dette er livsviktig informasjon som mange ungdommer og voksne ikke har. Dersom du føler du ikke kan nok, be om informasjon fra diabetesteamet ditt.
LES OGSÅ: Google er ikke legen min
Å kunne behandle insulinsjokk
Første gangen jeg hørte om insulinsjokk var jeg 13 år gammel og hadde blitt hentet i sykebilen natten før. Moren min hadde våknet av en dårlig magefølelse, og tittet til meg. Da lå jeg i sengen med kramper og det skummet rundt munnen min. Det hele kunne minne om et epileptisk anfall. Kroppen ristet og de fikk ikke kontakt med meg.
Mennesker glemmer ting de ikke opplever daglig, og oppfriskning av de situasjonene som er utenom det vanlige hadde absolutt vært en lur idé.
Først satte de en glukagonsprøyte i låret, og ventet en liten stund. Da den ikke fungerte satte de en til. Da denne heller ikke fungerte ble sykebilen tilkalt, og jeg ble fraktet til nærmeste sykehus.
Da jeg våknet skjønte jeg absolutt ingenting. Legen fortalte meg at jeg hadde hatt et kraftig insulinsjokk, og kroppen min ville være vond og sår i flere dager. Hvis ikke mamma hadde våknet og sjekket til meg, og dersom foreldrene mine ikke hadde ringt sykebilen denne natten, hadde jeg mest sannsynlig dødd, sa legen min.
Jeg følte meg ikke 13 år lenger, jeg følte meg som et lite barn som var livredd for alt og alle. Jeg visse absolutt ingenting om at det kunne bli så ille av en føling, og ingen hadde fortalt meg noe om insulinsjokk tidligere. Det eneste vi visste var at kroppen hadde fått for mye insulin, og for lite karbohydrater i forhold til mengden insulin.
I senere tid har jeg forstått at det er mange med diabetes som opplever insulinsjokk på et eller annet tidspunkt. Det er skremmende, men 9 av 10 ganger går det bra, dersom de rundt deg har kunnskap om hva de skal gjøre. Men hvis personen som får insulinsjokk er alene, kan det være livstruende. Mange sliter med å merke lavt blodsukker, spesielt om nettene.
LES OGSÅ: Dette bør du kunne om behandling av insulinsjokk
Etterlyser oppfriskningskurs
Dette er temaer jeg kunne ønske legen hadde gitt meg oppfriskningskurs på da jeg gikk fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen.
Mennesker glemmer ting de ikke opplever daglig, og oppfriskning av de situasjonene som er utenom det vanlige hadde absolutt vært en lur idé. Både for menneskene som lever med diabetes, og deres pårørende.
Har du fått oppfriskningskurs eller i det hele tatt fått denne informasjonen?
PS! Dette er tredje innlegg i en serie på fire. Her kan du lese fortsettelsen.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
