Min reise mot et sunnere og friskere liv: Vendepunktet | Del 1/4
I mange år brukte jeg gjerne diabetes som unnskyldning for mye. Ja, både sjokket av å få diagnosen, og diagnosen i seg selv hadde satt meg tilbake både fysisk og psykisk. Dog ikke så ille at jeg ikke burde fungere normalt. I tillegg hadde jeg to små barn som krevde sitt og til sammen ble dette for mye for meg.
Jeg orket ingenting utover å jobbe 70 prosent og være hjemme med barna. Jeg levde relativt usunt, beveget meg knapt og lå mye på sofaen både ettermiddag og kveld. Mitt sosiale liv var ikke-eksisterende og begrenset seg til det jeg absolutt måtte delta på. Kostholdet mitt var greit, men ikke sunt nok i forhold til hva som anbefales og særlig for en med diabetes. Jeg tenkte minimalt på hva jeg puttet i meg og lite på hva det gjorde med kroppen med tanke på insulinbehov. Jeg hadde noen kilo ekstra og jeg var ikke fornøyd med hvordan jeg følte meg.
Vendepunktet
Jeg vet ikke hva det kom av, men en dag bare jeg bestemte jeg meg bare for at slik kunne jeg ikke leve. Jeg har alltid vært en positiv og energisk person, og den personen var helt borte. Hvordan hadde jeg mistet meg selv? Og hva kunne jeg gjøre for å finne meg selv igjen? Jeg var heller ikke fornøyd med hvordan jeg opptrådte som rollemodell for mine to barn. Jeg hadde ikke energi til å være den moren jeg ønsket å være. Noe måtte gjøres og en dag bare bestemte jeg meg.
Treningssenter
Det første jeg gjorde var å melde meg inn i det lokale treningssenteret. Heldigvis er ikke det et fancy gym med kun stramme kropper i fancy outfit. Da hadde jeg helt sikkert skygget banen. Der var det alle slag mennesker både i alder og kroppsfasong. Likevel følte jeg meg utilpass de første gangene, særlig fordi jeg var i så elendig form! Heldigvis merket jeg kjapt at alle andre var mest opptatt av seg og sin egen trening, og ikke i meg.
LES OGSÅ: Bedre blodsukkerregulering med trening
Elendig form
Jeg fikk raskt konstatert at formen var dårlig. Ekstremt dårlig! Jeg prøvde meg på tredemølla og ble sliten etter å ha gått raskt i én kilometer. Jeg prøvde å løpe lett, men det holdt kun i 200 meter før jeg trodde jeg skulle besvime. Prøvde meg også på noen vekter men visste ikke hvordan jeg skulle holde dem, så løftingen ble det så som så med. Jeg var så svak at hele kroppen skalv og kaldsvettet etter noen usle repetisjoner. Likevel var jeg fornøyd med å ha startet, og jeg tenkte aldri på å gi opp. Jeg hadde et elendig utgangspunkt men det kunne ikke bli verre enn hva det var.
Men jeg følte meg i så dårlig form at jeg ikke turte å gå på gruppetimer eller skaffe meg en personlig trener som kunne veilede meg. Dette måtte jeg starte med selv og ta små skritt uke for uke.
LES OGSÅ: Fordi jeg har diabetes…
Perspektiv
Jeg startet med å trene på treningssenter rundt to ganger i uka. Det holdt i massevis de første ukene. I tillegg prøvde jeg å komme meg en tur ut på ski (dette var på vinteren) eller rask gange. Selv om jeg stadig vekk kjente på hvor dårlig form jeg var, var gleden over å ha gjennomført en treningsøkt enda større. Jeg følte meg alltid vel etterpå, både fysisk og psykisk. Jeg kjente at jeg greide litt mer hver gang og mentalt tenkte jeg alltid bedre og klarere tanker både under og etter treningsøkten. Faktisk er jeg på mitt mest kreative når jeg trener med moderat intensitet. Mange gode tanker og ideer er blitt til under lange løpeøkter.
Kristi med moren sin (til høyre). Foto: privat
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
