Min verste føling
For noen uker siden skrev jeg om en føling som satte spor. Siden den episoden, har jeg hatt to nye, alvorlige følingsepisoder. På én sommer har jeg altså opplevd mine tre verste følinger noensinne på over 10 år med diabetes.
Det har nok en sammenheng med at jeg har vært veldig streng med blodsukkeret de siste månedene og holdt det så lavt og stabilt som mulig. Terskelen min for å merke når blodsukkeret er alvorlig lavt har altså blitt høyere som følge av det. Den første av de to ferskeste episodene vil jeg fortelle om her. Det var den mest dramatiske og surrealistiske følingen jeg har hatt hittil. Men ved hjelp av fantastiske mennesker endte det heldigvis godt.
Blodsukkeret sank raskt
Det startet med at mannen min og jeg skulle en tur på kjøpesenteret. Jeg ville til en elektronikkbutikk før vi skulle handle mat på Coop. Selv om jeg kjente at blodsukkeret var lavt allerede idet vi gikk inn på senteret. På elektronikkbutikken ble formen verre og jeg begynte å få tåkesyn mens vi gikk. Jeg trengte en pause på en benk før vi tok turen ned til første etasje der Coop var. Fra trappa på vei ned og fram til jeg sitter på en stol inne på matbutikken, husker jeg ingenting. Mannen min har gjenfortalt det som skjedde. Selv husker jeg kun bruddstykker.
LES OGSÅ: Finnes virkelig «den perfekte diabetespasient»?
Dramatikken på Coop
På vei til matbutikken sjanglet jeg og klamret meg fast til Tor (mannen min) for å holde balansen. Han måtte informere forbipasserende og andre kunder om at jeg ikke var full, men at jeg hadde diabetes. Inne på butikken gikk jeg visstnok rett inn i en hylle, som forklarte det store blåmerket jeg fikk på låret senere den dagen. Mannen min ropte på en ansatt og ba henne hente en cola. Jeg husker at knærne mine «knakk» sammen konstant der jeg sto og holdt meg fast i Tor. Og jeg husker at jeg følte meg flau over mangel på kontroll. Jeg begynte visst å gråte også.
Den ansatte hentet en stol i tillegg til colaen. Hun så på meg og mannen min, og spurte om jeg trengte noe mer. Jeg var visst veldig blek i ansiktet og de snakket om å tilkalle ambulanse. Jeg husker jeg så på Tor og sa: «Neida, det går vel fint?» Jeg var så fraværende at jeg ikke så problemet som var åpenbart for de, og husker godt følelsen av å ikke ville være til bry. Den ansatte sa hun kunne tilkalle en vekter for å hente en rullestol, og hun skulle selv hente to berlinerboller til meg. De består jo av mye sukker. Tor hjalp meg med å drikke cola mens vekteren hentet en rullestol, og den ansatte kom raskt tilbake med berlinerboller. Jeg var både flau og takknemlig samtidig over all omsorgen. Jeg husker jeg ga den ansatte en klem. Hun var så utrolig snill som gjorde så mye for oss.
Med én gang sukkeret kom i kroppen, tok det ikke lang tid før hjernen koblet seg på og jeg følte meg mer som meg selv igjen. Rullestolen ble raskt unødvendig, selv om det var veldig godt å kunne slappe litt av etter den episoden. Den ansatte kom til oss igjen da vi skulle betale i kassen for å høre etter om alt gikk bra. Det gjorde det heldigvis, og vi takket så mye igjen for det hun hadde gjort for oss.
Ubehagelig opplevelse
Denne opplevelsen var veldig skummel og ubehagelig for oss begge. Men spesielt for mannen min som måtte se meg slik; fraværende, blek og uten kontroll. Jeg er evig takknemlig overfor både han og den Coop-ansatte som hjalp oss. Hun var virkelig en hverdagshelt som strakk seg mye lenger enn det som var nødvendig, bare for å hjelpe og ivareta oss best mulig. Det settes utrolig stor pris på, og jeg priser meg lykkelig for at jeg hadde slike mennesker rundt meg den dagen.
LES OGSÅ: Sliten av diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
