Er alle jubileum verdt å feire? 25 år med diabetes. Del 1.

Er alle jubileum verdt å feire? 25 år med diabetes. Del 1.

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 04.03.21
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Jeg har hatt diabetes i 25 år. Altså et jubileum. Er det verdt å feire?

Det er på en måte innarbeidet i kulturen vår i Norge at vi feirer jubileum – bursdager, sølv – og gullbryllup, mange år i en bedrift og mange år som venner. Vi liker å feire med venner og familie store og små hendelser i livet. Og da spesielt de hyggelige hendelsene blir prioritert.

Annonse

Men hva med mange år med en kronisk sykdom? 25 år med diabetes -, er det verdt å feire? I såfall – hvordan bør man feire det og hva feirer man egentlig? Bør fokuset være på alt man har opplevd og mestret, eller hva man tenker om fremtiden?

Å leve med diabetes

Dette er for min del vanskelige spørsmål å svare på da jeg ofte har problemer med å se at diabetes type 1 er en positiv diagnose. Likevel hadde ikke jeg vært meg, uten den? Eller?

Jeg har vokst opp i en liten familie hvor alle er relativt jordnære. Vi blir ikke fra oss av begeistring dersom vi treffer kjente mennesker på gaten. Vi snakker ikke høyt om verken hva vi har eller hva vi drømmer om. Vi snakker ikke veldig høyt om egne prestasjoner og eventuelt oppnåelse. Vi skryter rett og slett aldri av oss selv. 

Det er ikke fordi vi ikke er stolte av egne prestasjoner, men vi er en familie som aldri ser oss ordentlig fornøyde med hva vi gjør eller får til. Vi kan alltid gjøre ting litt bedre, sant?

LES OGSÅ: Du er en superhelt. Det må feires!

Annonse

Beskjeden feiring

Grunnet dette har vi heller aldri vært de som feirer flest ting, og ihvertfall aldri i stor skala. Da jeg var ferdig utdannet spiste familien en bedre middag sammen og drakk et glass med bobler. Da bestemor og bestefar feiret gullbryllup spiste vi middag ute på restaurant, og de fikk en bukett med blomster.

Nettopp fordi de ikke følte at det var så stort å feire, og ønsket ikke oppmerksomhet rundt det. Jeg har derimot alltid likt å feire bursdagen min, og ber gjerne inn til en fest med mine nærmeste venner dersom muligheten byr seg. 

Vi bør jo benytte muligheten til å feire hyggelige ting som skjer, bør vi ikke? Livet er for kort til å ikke feire de tingene som betyr noe med gode venner.

LES OGSÅ: 3 ting jeg er takknemlig for

25 år med diabetes

Derfor har jeg tenkt en stund på hvordan jeg skal feire mine 25 år med diabetes. Tenk det – 25 år med en kronisk diagnose, og jeg er ”bare” 29 år gammel. Det er iblant litt vanskelig å forstå at så mye av livet mitt har handlet om en sykdom.

Er jubileum for en sykdom som har snudd opp ned på livet noe å feire i det hele tatt? Er det noe å feire en sykdom som har tatt så mye av livet mitt, og gitt så mange bekymringer for både meg og mine nærmeste? Og kan man egentlig feire noe nå under ny covid lockdown? 

Det må markeres på en eller annen måte, og derfor passer det å skrive litt om mine tanker rundt dette. Jeg vet det er mange av dere som setter pris på å lese om andres erfaringer, og spesielt diabetes og psykisk helse.

LES OGSÅ: Brev til min familie

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: