Det handler om å leve! Del 1
Jeg har alltid slitt med å stole på egen diabetes og det har medført at jeg konstant har vært i kamp med min egen kropp. Eller.. ikke bare min egen kropp, men også helsepersonell.
Da jeg fikk påvist diabetes type 1 falt verden min i grus. Eller, det føltes i alle fall slik. Jeg hadde enorm sprøyteskrekk og slet med å ta en vanlig blodprøve hos fastlege. Plutselig stod jeg der med insulinsprøyter og et måleapparat. Jeg føler vel egentlig at jeg ble overlatt til meg selv. ”Help yourself!”. Kanskje var det fordi jeg hadde hatt svangerskapsdiabetes. Ikke vet jeg. Det var tøft. Ingen i familien min hadde tidligere hatt det, foruten om farfar som døde før jeg kom til verden.
Slutt å syt, ta insulinsprøyte!
Jeg tok det tungt. Alle rundt meg sa at dette var jo ingen problem, det var jo bare å sette insulinsprøyte. Jeg hadde den gang den samme holdningen. Diabetes diagnosen skulle ikke få styre livet mitt. Lite visste jeg den gang om hva som ville følge meg opp gjennom årene…
De første ni årene brukte jeg sprøyter og jeg fikk aldri til en god blodsukkerregulering. Jeg føler at jeg virkelig prøvde alt i disse årene. Fra å spise det samme, sove på samme tid, trene og leve normalt, men blodsukkeret var ikke på lag med meg. Det gikk like fort opp som ned, en skikkelig berg -og dalbane.
LES OGSÅ: Kan du ikke bare sette litt ekstra insulin?
En ny verden
I 2009 fikk jeg endelig pumpe med kontinuerlig blodsukkermåler. Jeg fikk en helt ny verden og kunne senke skuldrene litt. Jeg turte nå å utfordre meg selv og leve mer normalt, som for eksempel og ikke konstant leve på diett. Jeg våget også å røre alkohol igjen. Jeg ble mer normalisert, følte jeg.
Blodsukkerfall
Men blodsukkeret spilte ikke på lag med meg og jeg fikk veldig mange uforklarlige raske blodsukkerfall som var helt grusomme på kroppen min. Adrenalinet stod i taket. Jeg var redd for å få et raskt fall som gjorde at jeg ikke kunne klare meg alene. Dette satte seg enormt i kroppen min. Fysisk i den forstand at jeg bestandig var anspent, og etter hvert skjønte jeg at det også slet på psyken min.
Jeg følte ikke at jeg ble hørt av diabeteslegen min. Det var bare å pøse på med insulin, selv om jeg slet med raske blodsukkerfall. Jeg responderte med å konstant legge meg høyt for å slippe disse fallene. Og fallene kom som oftest når jeg hadde et normalt blodsukker.
Ble ikke hørt!
Jeg følte at jeg ikke kunne bevege meg uten at jeg fikk lavt blodsukker. Tok dette opp flere ganger, over år med min diabeteslege. Jeg møtte ingen forståelse siden langtidsblodsukkeret mitt var for høyt. Det var en enorm stor stressfaktor, men «flink pike» syndromet mitt valgte og ikke følge egen magefølelse. Jeg prøvde istedenfor å følge legens ordre!
LES OGSÅ: Alltid på blodsukkervakt!
Fanget i egen kropp
Selv etter at jeg fikk pumpe som stoppet ved lavt blodsukker så opplevde jeg fortsatt å være fanget i egen kropp. Det største problemet var som sagt at jeg fikk uforklarlige raske blodsukkerfall. Jeg turte nesten ikke gjøre noe utenom de vanlige rutinene mine i redsel for føling.
Jeg var uenig med min behandlende diabeteslege, men jeg følte likevel at det var en tapt sak. Jeg tenkte at dette var det livet og utfordringene jeg hadde fått utdelt. Jeg måtte bare forholde meg til det. «Lucky me»!
LES OGSÅ: Betydningen av å bli sett og hørt av helsepersonell
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
