Noen ganger passer det dårlig å ha diabetes på jobb
Hverdagen som lærer er hektisk, og det er ikke alltid det passer så bra å ha diabetes. Føling like før eller under undervisning, og ulende og pipende hjelpemidler kan være plagsomme og pinlige forstyrrelser.
Jeg har levd med diabetes i 16 år, og i august begynte jeg i fulltidsjobb som lærer.
Jeg har alltid tenkt at diabetesen ikke skal stoppe meg fra å leve det livet jeg vil leve. Etter 16 år med diagnosen har den blitt en så naturlig del av meg at jeg ikke kan se for meg et liv uten.
Dager og netter med svingende blodsukker kan være slitsomt, og det er klart at jeg tidvis kjenner på frustrasjon. At jeg er sliten og lei. Heldigvis går det stort sett bra, og i jobbsammenheng har jeg enda ikke møtt på noen store utfordringer hva gjelder diabetesen, men jeg har hatt noen litt ubehagelige opplevelser.
Hverdagen som lærer er hektisk, og man kan si at det ikke alltid passer så bra å ha diabetes på jobb. Føling like før du skal ha undervisning, eller mens man holder på, er ikke noe særlig. Som lærer har man ikke alltid muligheten for å ta seg en pause for å spise eller sjekke blodsukkeret. Ofte er jeg alene som voksen i klasserommet, og har gjerne mer enn nok med å holde styr på over 20 elever, enn å tenke på diabetesen.
Jeg har heldigvis nå muligheten til å måle blodsukkeret med telefonen, og slipper derfor styret med å stikke og få ut en passende bloddråpe. Jeg prøver å huske å ha med meg telefonen, og den lille toalettmappen med diverse diabetessaker når jeg er i klasserommet.
LES OGSÅ: Redd for at diabetesen gjør meg til en byrde på jobb
Ble dårlig midt i undervisningen
En dag jeg hadde undervisning alene i klassen begynte jeg etter hvert å kjenne meg uvel. Jeg hadde verken med meg telefon eller insulinpumpe i klasserommet, og hadde derfor ikke mulighet til å sjekke blodsukkeret eller sette insulin. Jeg kjente at jeg ble varm, det ble tungt å puste og jeg følte meg slørete i blikket. I tillegg måtte jeg bort til vasken flere ganger i løpet av timen for å drikke vann.
Denne dagen hadde jeg undervisning kortere tid enn vanlig, og hadde det ikke vært for dét tror jeg at jeg måtte bedt om hjelp. Når jeg ser sitasjonen i ettertid ser jeg at jeg burde bedt en av elevene hente en voksen så jeg kunne fått tatt meg en pause og sjekket blodsukkeret.
Foto: Privat.
Da den andre læreren som skulle ha neste time kom inn i rommet, så hun bekymret på meg og spurte om det gikk bra. Jeg så åpenbart ikke helt frisk ut, og jeg følte meg heller ikke helt bra. Da jeg kom meg opp på kontoret fikk jeg endelig sjekket blodsukkeret, og det var godt over 20.
Det tok litt tid før jeg kom til meg selv igjen. Dette var en dag hvor jeg kjente at diabetesen virkelig satte meg litt ut av spill.
LES OGSÅ: – Kan diabetesen påvirke mine muligheter som jobbsøker?
Avbrutt av høylytt uling
En annen hendelse er mer av det pinlige slaget. Det å jobbe som lærer er hektisk, og til tider veldig stressende. Det har jeg merket på blodsukkeret. Spesielt ukene med utviklingssamtaler er av de mer hektiske periodene.
Å bytte fra sprøyter til pumpe er kanskje det beste som har hendt meg. Likevel er det en ulempe med insulinpumpe; den kan finne på å pipe og lage lyder når det passer som aller dårligst. Et eksempel på det er når jeg hadde utviklingssamtaler.
Jeg satt i klasserommet med en elev og dens foresatte. Praten gikk, men ble brått avbrutt av en uutholdelig høy uling. Denne kom fra insulinpumpen min, som ville fortelle at den var tom for insulin. I alt stresset hadde jeg selvfølgelig lagt igjen pumpen oppe på plassen min. Jeg måtte bare unnskylde meg, løpe opp og skru av pumpen for å stoppe ulingen.
LES OGSÅ: Ny jobb? Når bør du egentlig fortelle at du har diabetes?
Pinlig føling under foreldresamtale
Også under en annen utviklingssamtale skulle jeg ha en litt ubehagelig opplevelse med diabetesen. Etter en lang dag med både undervisning og møter var det tid for samtale med en elev og dens foresatte. Dette var litt utpå ettermiddagen, og jeg var sliten etter dagen og merket at jeg burde spist litt mer enn jeg hadde gjort.
En liten stund ut i samtalen merket jeg at jeg begynte å slite med å konsentrere meg. Jeg merket at jeg gjentok meg selv om igjen og om igjen og synes det var vanskelig å holde i gang samtalen.
20 minutter over avsatt tid, fikk jeg endelig avsluttet utviklingssamtalen, og summet meg litt. Jeg fikk sjekket blodsukkeret og det var kritisk lavt.
Etter at jeg hadde fått i meg et glass saft, måtte jeg ringe rett til en venninne som også har diabetes bare for å lufte tankene mine. Jeg følte jeg bare hadde bablet, og var redd for hvordan de foresatte hadde oppfattet meg. Jeg var redd jeg hadde fremstått som beruset eller helt utenfor. Jeg hadde en ekkel følelse ganske lenge etterpå, og vurderte nesten å sende dem en melding og forklare meg.
Jeg lot det derimot være, og håper at de bare tenker jeg var sliten. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg burde gjort i etterkant av i denne situasjonen, men jeg vet at jeg BURDE unnskyldt meg og sjekket blodsukkeret.
LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb
Synes det er vanskelig å si fra
Jeg er dessverre ofte dårlig på å ta hensyn til diabetesen min om jeg er sammen med noen og er midt oppe i noe. Jeg satt også i et møte på jobb hvor en kollega faktisk måtte snakke til meg og spørre om det gikk bra før jeg fikk summet meg og tatt tak i det at jeg hadde lavt blodsukker.
Hvorfor det er sånn vet jeg ikke. Noen ganger er jeg dårlig på å sette meg selv og diabetesen min først. Det er noe jeg kan bli bedre på.
Jeg er åpen og ærlig om at jeg har diabetes og hvordan det er å leve med det, på godt og vondt. Likevel synes jeg det kan være vanskelig å gi beskjed om at «nå må jeg ha en pause», om jeg er midt oppe i noe.
LES OGSÅ: Kan straffe seg å ikke være åpen om diabetesen på jobb
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
