Kan straffe seg å ikke være åpen om diabetesen på jobb (Del 2)

Kan straffe seg å ikke være åpen om diabetesen på jobb (Del 2)

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 22.08.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Jeg har erfart at diabetesen kan påvirke hvordan jeg gjør jobben min. Da er det viktig at kolleger eller arbeidsgiver vet at jeg faktisk lever med en kronisk sykdom.

Annonse

Jobben som lærervikar innebærer ofte lange dager for meg. I tillegg til at jeg har undervisningstimer, tar jeg ofte på meg å jobbe på SFO etter skoletid. Dette betyr at jeg må gå direkte fra undervisning til SFO og da er det rett på når jeg kommer dit.

En dag hadde jeg hatt full dag i skolen og skulle videre til SFO. Jeg minnes at jeg bare sank ned i en stol, og en annen kollega så medfølende på meg og spurte om jeg var sliten. Jeg svarte først bare ja, og at jeg hadde sovet litt dårlig. Så tenkte jeg meg om et par sekunder og tilføyde at jeg hadde hatt et veldig svingende blodsukker denne dagen og derfor var litt sliten.

Medfølende kollega

Responsen jeg fikk opplevdes litt todelt. Jeg fikk absolutt sympati og forståelse fra kollegaen min. Hun sa jeg bare måtte ta meg en pause og slappe av til jeg følte meg bedre. Jeg takket for det, og det var godt å få muligheten til det. Men, jeg vet at dette er noe jeg kan oppleve hver dag.

Diabetes er ikke noe som går over. Jeg tok meg i å tenke på at om jeg først begynner å tenke og bli bevisst på at det er diabetesen som ofte gjør at jeg er sliten, hvordan skal jeg da orke hverdagen?

LES OGSÅ: Redd for at diabetesen gjør meg til en byrde på jobb 

Annonse

Blir ikke «bedre» av diabetesen

Det å faktisk innrømme ovenfor en kollega at jeg var sliten på grunn av diabetesen er vel første gang jeg har gjort. Ironisk nok, da jeg er veldig opptatt av å være åpen om min diabetes. Jeg prøver ikke å skjule at jeg måler blodsukkeret eller setter insulin. Derimot forteller jeg ikke at jeg har diabetes med mindre noen spør. Til kollegaer eller arbeidsgiver kan det likevel være en fordel å fortelle det først som sist.

Jeg har jo nå erfart at diabetesen kan påvirke hvordan jeg gjør jobben min. Da er det helt essensielt at kolleger eller arbeidsgiver vet at jeg faktisk lever med en kronisk sykdom. En sykdom som gjør at jeg til tider kan være sliten, litt utenfor, må ha en pause eller spise litt.

LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb

Fortalte ikke om min diabetes i praksis

Da jeg var i praksis i mitt andre år på lærerhøgskolen valgte jeg faktisk å ikke fortelle praksislærer at jeg hadde diabetes. Dette skulle straffe seg.

Emilie snakke rom å være åpen om diabetesen på arbeidsplassen

Foto: Privat.

En dag i praksis hadde jeg også hatt en veldig trøblete natt med blodsukkeret. Jeg hadde nesten ikke sovet noen ting, og var veldig trøtt dagen etter. Jeg og resten av praksisgruppen min satt i et møte med praksislærer, og jeg slet virkelig med å holde øynene åpne. Det hele endte med at jeg duppet av i et par sekunder og våknet av at praksislærer rusket meg i skulderen.

Praksislærer tok med meg ut på gangen og ga meg streng beskjed om at det var totalt uakseptabelt å sitte sånn til å «sove» midt i et møte. Jeg ble litt paff og unnskyldte meg uten noe mer.

Jeg tok meg en luftetur og følte meg litt mer opplagt. Likevel skammet jeg meg over at jeg nesten hadde sovnet fordi jeg hadde sovet så dårlig om natten. Praksislærer trodde vel mest sannsynlig at det var min egen skyld at jeg var så trøtt.

LES OGSÅ: Er diabetes en fordel eller ulempe når man er jobbsøker?

Ærlighet best i det lange løp

Her kunne jeg valgt å fortelle om diabetesen min, men jeg følte det ble så dumt da jeg ikke hadde gjort det tidligere. Jeg var redd det ville høres ut som en dum unnskyldning. Et annet alternativ hadde vært at jeg holdt meg hjemme denne dagen.

På sikt er det så klart det beste å velge ærligheten. Å fortelle at jeg har diabetes først som sist, og at dette kan påvirke dagsformen min. Livet skjer, diabetes eller ikke.

Jeg tenker at man også her må finne en gylden middelvei. Jeg har dager hvor jeg virkelig kjenner at jeg har diabetes. Og da tenker jeg at det skal være lov å si det også. Det er ikke en unnskyldning, men heller en forklaring.

Selv om jeg kan bli sliten av diabetesen min, er det heldigvis ikke flest av disse dagene. Som regel fungerer jeg helt fint i hverdagen selv om jeg har diabetes. Men de dagene jeg faktisk er ekstra sliten på grunn av diabetesen min og at dette kanskje går utover hvordan jeg gjør jobben min eller er ovenfor andre, tenker jeg at det beste er å være ærlig og forklare hvorfor.

LES OGSÅ: Slik kan diabetes påvirke søvnen din

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
5/5 1 tilbakemelding
Del: