Diabetes og traumer: Da den ene diagnosen utløste den andre
Traumet som oppsto da jeg fikk diabetesdiagnosen i 1981 ble ikke bedre av at legen svartmalte fremtiden min. Lite visste jeg at denne dagen skulle påvirke psyken min resten av livet.
Jeg har skrevet om det før, hvilken beskjed legene ga meg den dagen jeg ble sendt hjem med diagnosen «sukkersyke». Dette var i 1981. Og det er først mange år i ettertid at jeg har skjønt hvor mye nettopp denne samtalen med legen har påvirket meg.
I alle år så har jeg opplevd ting som jeg ikke har skjønt. Jeg har sittet hos legen og vært lei meg og deprimert. Ofte har det endt opp i sykemeldinger og skifte av jobb.
I forbindelse med sommerens kaos og endring av livssituasjon så endte jeg igjen opp hos kriseteamet ved det lokale psykiatriske sykehuset. Da vi gikk gjennom livet mitt de siste 15 årene så kom vi frem til at jeg hadde benyttet meg av deres hjelp ved 8 anledninger.
Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg reagerer så sterk som jeg gjør. Hvorfor ender det opp med tårer, angst og en kropp som føles full av adrenalin og skjelver så mye at folk kommenterer det.
Andre dager er jeg verdensmester og fikser alt, og livet er bare perfekt. Men alt dette går i noen vanvittige berg og dalbaner.
LES OGSÅ: «Bedreviterne» glemmer ofte at psykisk og fysisk helse går hånd i hånd
Da brikkene falt på plass
For et års tid siden ble jeg innvilget delvis uføretrygd. I den forbindelse måtte jeg bli utredet av en psykiater. Og da begynte tingene å falle på plass.
Han kunne gi meg en diagnose som gjorde at jeg begynte å se at det faktisk var noe logikk bak min oppførsel. Han kunne fortelle meg at det er noe som heter Cyklotymi. På folkemunne kalt «lillebror til bipolar lidelse».
Cyklotymi er enten arvelig overført, eller utløst av en traumatisk opplevelse.
Da begynte brikkene å falle på plass. Når da psykologen hos kriseteamet også bekrefter at dette er det som plager meg, og at det ble utløst da jeg fikk diabetes. Og traumet som oppsto da jeg fikk diabetesdiagnosen ble ikke bedre av at legen fortalte meg at jeg skulle høyst sannsynlig få masse problemer. Så mye problemer at jeg som en gutt på 12 år ikke så for meg å bli 40 år engang.
LES OGSÅ: Den årlige diabeteskontrollen utløser angst
Litt bitter på at det skulle ta 40 år
Det er kanskje ikke så rart at det har vært travelt i hodet mitt, og at det har vært vanskelig å forholde seg til ting over lang tid.
Tenk om man for 40 år siden hadde hatt den kunnskapen man har i dag. Da hadde jeg sikkert kunnet håndtert dette annerledes.
Jeg er bitter på at det måtte gå 40 år før jeg fikk svar og kunne se livet mitt i et annet perspektiv. Det har kostet å komme ditt jeg er i dag, men samtidig så har jeg knust alle prognoser og dommedagsprofetier jeg ble forsynt med i 1981.
Nå har jeg blitt 54 år og svært lite av det som skulle skje, har skjedd. Men at diabetes skulle bli psykisk utfordrende var det ingen som forberedte meg på.
LES OGSÅ: Skaper diabetes mentale problemer?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
