Viktig å se hele mennesket når man behandler diabetes (Del 2)
Legene var som regel mest opptatt av hva som var den fysiske årsaken til mine kraftige følinger, og viet lite oppmerksomhet til det psykiske. Da er det kanskje ikke så rart de ikke fant årsaken. Min historie er et godt eksempel på at det er viktig å se hele mennesket når man behandler diabetes.
Som ungdom fikk jeg ofte så lavt blodsukker at jeg fikk kraftige kramper. Jeg har som voksen lest om ungdommer som har dødd av samme grunner. Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg kunne vært en av dem. At jeg kunne vært død i dag, fordi jeg slet med altfor lave blodsukkerverdier som ungdom.
Særlig siden legene ikke klarte å finne en fysisk årsak.
PS! Har du ikke lest del 1 så finner du den her.
Behovet for å se hele mennesket ved behandling av diabetes
Dersom legene hadde sett meg som et helt menneske, både psykisk og fysisk, hadde de kanskje klart å finne ut av hva som var årsaken til disse utfordrende årene i livet vårt. Dersom de hadde forsøkt å undersøke hva som foregikk i livet mitt hadde de kanskje forstått mer.
Jeg har alltid hatt et ekstremt stort behov for kontroll i livet, og det er noe som har vedvart siden jeg var barn. Drømmene har vært store og jeg har siktet høyt, så høyt at det om mulig gjorde meg syk. Jeg var aldri penest eller mest populær, men jeg var veldig flink på skolen. Jeg hadde mange venner og trivdes godt, men hadde et unaturlig stort behov for å få gode resultater på prøver og andre skolerelaterte aktiviteter.
Stor nedtur å ikke lenger være best i klassen
Da vi startet på ungdomsskolen og fikk karakterer var jeg ikke lenger best i klassen, jeg var kun blant de beste, og jeg slet faktisk litt i noen fag. Det var en stor nedtur, og til tider føltes det som at jeg mistet noe av identiteten min. Samtidig ønsket jeg å være godt likt og være med på alle sosiale ting. Det sier seg selv at det kanskje ble litt for mye for en 13-14 år gammel jente. En typisk flink pike og om mulig forgjengeren til generasjon prestasjon.
Jeg var ofte fortvilet over egen situasjon, og slet i perioder med å se det positive livet hadde å by på. Det var ikke sjeldent psyken min var langt nede i en mørk dal. Og for en tenåring uten store utfordringer tidligere i livet var dette ingen hyggelig ny erfaring.
LES OGSÅ: Angst og depresjon hindret meg i å få kontroll på diabetesen
Psykisk press
Jeg vet fortsatt ikke hva som var årsaken til at jeg var så syk som jeg var i ungdomsårene, men jeg er fortsatt enig i teorien til foreldrene mine; at det var noe psykisk. At presset jeg hadde for meg selv ble for stort, og at kroppen fikk en fysisk reaksjon på det.
Dessverre var jeg lite mottagelig for hjelp etter behandlingen jeg fikk på sykehuset. Og jeg fikk derfor avgjøre selv om jeg skulle snakke med noen.
Jeg ga det en sjanse. Men dessverre er det ikke det beste å be en 14 år gammel jente i den verste perioden av livet sitt, om å prate med en mann nærme pensjonistalder om de utfordrende tingene i livet.
LES OGSÅ: Mitt møte med psykologer – er det verdt det?
«Du er umulig å hjelpe»
Jeg klarte det rett og slett ikke da mannen sa «du er umulig å hjelpe». Det var nok ikke langt unna, for jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke åpnet meg noe særlig, men samtidig burde han vært profesjonell nok til å forsøke en annen strategi. Eller eventuelt burde han sendt meg til en annen behandler. Ingen er umulige å hjelpe, de må derimot bli møtt med omsorg og tålmodighet.
Dette er vonde minner å tenke tilbake på, og iblant forstår jeg ikke helt hvordan jeg kom meg ut av alt som skjedde. Jeg fullførte ungdomsskolen med gode karakterer, selv med fravær på over 50 prosent. Jeg fullførte videregående med gode karakterer, heldigvis med langt mindre fravær, og hadde store planer om å studere medisin. Naturligvis ønsket jeg å bevise, kanskje mest for meg selv, at det finnes gode, omsorgsfulle, tålmodige og fantastisk dyktige leger der ute.
I dag vet jeg at måten dette ble håndtert på har gjort at jeg er direkte redd for både leger og sykehus. Jeg gruer meg i ukesvis før jeg skal på diabeteskontroll…
Viktig at barn blir sett, hørt og trodd når de er syke
Dessverre var ikke realfag min største styrke, men jeg endte faktisk opp som jurist med spesialisering innenfor barne- og helserett. Det er naturligvis ikke tilfeldig. Og i masteroppgaven min skrev jeg om mindreåriges rett til å bli hørt og bestemme over egen behandling. Det er så viktig at barn blir sett, hørt og trodd når de er syke. Dersom helsepersonell hadde vært flinkere til å la barnet ta en aktiv del i behandlingen, at de føler at deres mening har en betydning, er jeg helt sikker på at behandlingen vil få større virkning.
I dag vet jeg at måten dette ble håndtert på har gjort at jeg er direkte redd for både leger og sykehus. Jeg gruer meg i ukesvis før jeg skal på diabeteskontroll, og er i ekstremt stor beredskap når jeg er i nærheten av lignende situasjoner.
Jeg utsetter alt som ikke er akutt flere ganger, og reiser kun dersom det er helt nødvendig. Det er flere ting jeg sliter med i dag som skulle vært utredet bedre; som allergi, astma, overvekt og magetrøbbel, som jeg rett og slett ikke tørr å spørre om hjelp til. For min del er det lettere å behandle om symptomene på egenhånd, enn å be om hjelp slik at jeg kan få det bedre. Det sier vel nok om behandlingen jeg har fått.
Det er alltid et mål om å bli bedre, og nå som jeg skal flytte for meg selv er jeg avhengig av å ta bedre vare på meg selv. Fremover er det kun jeg som har kontroll og ingen vil ha mulighet til å hjelpe meg dersom noe skjer. Og derfor er det viktig at alt er på stell.
NB! Innlegget er skrevet av en ekstern forfatter som er ansvarlig for sitt innhold, og gir uttrykk for egne meninger, holdninger og opplevelser.
LES OGSÅ: Still krav til egen helse!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.