CGM gjør meg mer avhengig av mobilen enn noensinne

CGM gjør meg mer avhengig av mobilen enn noensinne

Frida Rasch
Født i 1994 og oppvokst i Bergen. Jeg bor nå i Nittedal sammen med samboer og hund, er utdannet siviløkonom og jobber som digital analytiker. Da jeg fikk diabetes type 1 i 2020 var jeg 25 år, og visste ingenting om sykdommen. Siden den gang har jeg hatt en bratt læringskurve, og fått en økt tørst etter å lære andre om den og.
Publisert første gang: 09.12.22

Siden jeg fikk kontinuerlig glukosemåler våren 2020 har livet mitt med diabetes blitt betydelig lettere. Men, én ulempe er tydelig, jeg er dønn avhengig av mobilen – det er tross alt den som forteller meg om blodsukkeret.

En kontinuerlig glukosemåler (CGM) sitter festet til overarmen min, og har en halv centimeters tråd inn i huden. Denne tråden foretar kontinuerlige (og omtrentlige) målinger av blodsukkeret. For å lese av verdien til blodsukkeret bruker jeg mobiltelefonen til å skanne CGM’en. Når jeg gjør det åpner den tilhørende appen seg automatisk, og forteller hva blodsukkeret mitt er, og har vært de siste 8 timene.

Annonse

Appen forteller meg også hvor ofte jeg fortar en skanning, og deler diverse grafer og innsikt. I snitt skanner jeg 23 ganger i løpet av én dag. For eksempel skanner jeg alltid om morgenen og før jeg legger meg om kvelden. I tillegg skanner jeg før jeg skal ta insulin. De resterende, og flesteparten, av skanningene er kun for å følge med på blodsukkeret i løpet av dagen, særlig når jeg mistenker at det ikke er som det skal.

Mobilen må alltid med

Uten mobilen må jeg stole helt og holdent på egen hukommelse, bedømmelse, logikk, og ikke minst følelse av hvordan det ligger an med blodsukkeret. Dette er en ekstremt krevende oppgave uten hjelpemidler. Matinntak og annet som påvirker blodsukkeret gjør oppgaven enda mye mer krevende. Nettopp av denne grunn har jeg lært meg at mobilen alltid må med.

LES OGSÅ: En mage full av stikkskader

Pinlig å glemme mobilen

I tillegg til at mobilen er nødvendig for å sjekke blodsukkeret, har jeg også alarmer som ringer dersom blodsukkeret blir for høyt eller for lavt, eller dersom mobilen mister kontakt med CGM’en. Sistnevnte er en høy og skjærende alarm.

Da jeg skulle delta i et fysisk møte på kontoret nylig lot jeg mobilen ligge på pulten for at den ikke skulle pipe når meldinger eller lignende tikker inn. Da jeg kom tilbake til pulten, som er i åpent landskap, ble jeg veivet ned av en kollega. Hun fortalte meg at mobilen min hadde pepet høylytt og lenge, og skapt forstyrrelser og forvirring i hele etasjen. Det viste seg at signaltap alarmen hadde satt i gang med en gang jeg kom utenfor bluetooth-rekkevidde.

Annonse

LES OGSÅ: Elsk-hat-forhold til sensorvarsler

Mitt viktigste hjelpemiddel

Til tross for litt unødvendig piping ser jeg tydelig fordelene ved å ha CGM og å bruke de tilhørende alarmene for lav- og høy glukose. Jeg skal likevel innrømme at jeg siden den episoden på kontoret har skrudd av signaltap-alarmen, men samtidig har jeg blitt mer nøye med at jeg aldri går fra telefonen.

Telefonavhengigheten regjerer altså fortsatt. Likevel synes jeg det er en luksus å få all denne informasjonen så enkelt rett inn i en app at telefonavhengigheten er en liten pris å betale.

LES OGSÅ: Når teknikken svikter

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: