Mitt første møte med diabetes type 1
Jeg var 25 år da jeg ble diagnostisert med diabetes type 1. Det var både dramatisk og sjokkerende og, ikke minst, en hendelse jeg aldri vil glemme.
Høsten 2019 var jeg i mitt fjerde år av en siviløkonomiutdannelse. Jeg bodde med samboer og hund, og var styreleder i borettslaget vi bodde i. Jeg var medlem av Rotary, og sjef for programkomitéen. Jeg hadde to deltidsjobber, som jeg ikke hadde tid til. Jeg var stresset.
De første symptomene
Ett av fagene jeg tok denne høsten hadde 6 ukers hjemmeeksamen, hvor jeg samarbeidet med en studievenn 8-12 timer hver dag. Jeg kjente jeg var sliten, men det var vi jo begge to – ingenting unormalt for en student i innspurten. Vi pratet mye i pausene. Blant annet diskuterte vi de rare stressymptomene jeg hadde fått – høy dopausefaktor, kameltørste og en uforståelig vektnedgang. Jeg var jo vant med stressymptomene. Hver eksamensinnspurt i foregående år hadde det vært noe nytt – smerter i kroppen, hodepine, kvalme… Det var en del av det.
Høsten ble kaldere og vektnedgangen, sammen med de andre symptomene, fortsatte. Jeg begynte å stusse litt, men holdt meg fortsatt til stress-årsaken. Jeg bestemte meg for å bli ferdig med eksamen, la kroppen synke og slappe av noen uker, og så se det an.
Januar kom, og jeg hadde hatt ferie i en drøy måned. Kroppen var avslappet, men symptomene vedvarte. På dette tidspunktet var jeg på do 4-5 ganger hver natt, og hadde gått ned 11 kilo. Jeg kjente jeg ble mer bekymret, og fikk time til legen 20. januar.
9. januar hadde jeg en rolig formiddag hjemme i leiligheten. Jeg gikk på kjøkkenet for å smøre meg et par skiver, og oppdaget at pusten min var uvant og tung. Jeg ringte pappa og sa jeg var litt i stuss, og han foreslo legevakten. Jeg ville vente og se det an, det hadde jo roet seg litt allerede. Jeg snakket med pappa igjen, og han insisterte på å dra på legevakten. Det kan ha reddet livet mitt.
Vi dro på legevakten, jeg og pappa, og ble ventende der i flere timer. Jeg ble sulten, og kjøpte en pakke sjokoladekjeks i vareautomaten. Jeg kom inn, og både sukker i urin og blodsukker ble målt raskt. Selv om det ikke ble sagt rett ut, skjønte jeg at tegnene på diabetes type 1 var der.
LES OGSÅ: Humor gjør det lettere å leve med diabetes
Jeg holdt likevel motet oppe, ønsket ikke å fremstå som svak eller sårbar – men det var jeg jo.
Sjokket
Legen sa jeg måtte på sykehuset. Jeg husker jeg ble forvirret og redd. Mens jeg ventet på et henvisningsdokument, ble jeg sittende alene inne på legekontoret. Tårene presset på – hva betydde dette? Samtidig ringte jeg samboeren min og forklarte at jeg skulle på sykehuset, men tenkte fortsatt selv at det bare ville bli en rask tur for å ta noen prøver, og at jeg ville komme hjem igjen samme kveld. Jeg ville ikke uroe han, og ba han bli værende hjemme.
Da vi ankom akuttmottaket på sykehuset, ble det igjen en del venting. Jeg satt på en sykehusseng i gangen, og en lege eller sykepleier kom tidvis bort for å ta en prøve eller to. Blodårene mine var motvillige, og det tok fem forsøk før det ble en suksessfull blodprøve – hver gang gjorde like vondt. Jeg holdt likevel motet oppe, ønsket ikke å fremstå som svak eller sårbar – men det var jeg jo.
På akuttmottaket trodde jeg fortsatt at jeg skulle få dra hjem samme kveld, helt til jeg ikke trodde det lenger. Jeg skulle videre på overvåkingsavdeling. Kanskje fikk jeg komme hjem neste dag?
Ankomsten på overvåkingen husker jeg som brutal. Jeg ble kjørt inn på rommet i sengen jeg hadde vært i siden ankomst på akutten. Døren ble lukket, og mine foreldre ble vist bort. Jeg hadde fem-seks sykepleiere eller leger rundt meg som alle hadde hver sin oppgave. Noen forsøkte å sette en nål med slange i den ene armen, mens noen andre i den andre armen. En tok av meg klærne, og en annen satt inn kateter. Jeg følte meg veldig hjelpeløs, men skjønte at dette fikk jeg ikke gjort noe med. Jeg tenkte – jeg får tåle dette nå og så får jeg vel reise hjem i morgen.
LES OGSÅ: Typiske spørsmål jeg får rundt diabetes
Ting begynner å falle på plass
Natten som fulgte, var hard. En sykepleier kom innom annenhver time og tok prøver. En sterk smerte kom i tommelen hver gang, hun forklarte at det var kaliumet som gikk gjennom blodstrømmen. Jeg fikk ikke lov å spise for å unngå kvalme, men jeg var så sulten. Jeg kunne heller ikke bevege meg i sengen fordi jeg var koblet på så mange slanger. Likevel, plutselig var natten over.
Den første dagen var jeg fortsatt veldig svak. Jeg fikk besøk i korte perioder, det var alt jeg orket. Jeg fikk endelig lov å spise, men var for svak til å gjøre det selv. Familien hjalp med å skjære maten i biter og mate meg. Det gjorde meg faktisk ingenting, jeg var bare glad for å endelig kunne spise.
Jeg ble sterkere, og et par dager senere fikk jeg flytte over på en vanlig avdeling. I starten hadde jeg fortsatt insulintilførsel koblet på meg, og måtte gå rundt med pumpen trillende ved siden av.
LES OGSÅ: Begrenser diabetesen min meg?
På vei ut av sykehuset
Vårsemesteret hadde startet på skolen, og et fag jeg hadde meldt meg på skulle ha heldagsseminar fem dager på rad som var obligatorisk å delta på. Jeg sendte e-post til foreleser og spurte hvor mye jeg kunne gå glipp av uten å bli kastet ut av faget. Det var kun én dag. Jeg var fortsatt på sykehuset, men hadde gledet meg iherdig til å ta dette faget. Jeg fikk permisjon til å dra. Min far hentet og leverte. Jeg synes det var hardt, men også godt å komme tilbake til livet så raskt. Noen dager senere fikk jeg dra hjem.
Jeg måtte lære meg hvordan jeg skulle sette sprøytespisser i magen og i låret. Men, mest av alt, måtte jeg lære meg å akseptere hva som hadde skjedd og at jeg må leve med dette resten av livet.
Hjemkomsten
Jeg hadde ikke vært hjemme på en uke. Jeg savnet samboeren min og jeg savnet hunden min. Det føltes helt fantastisk! Samtidig hadde jeg vært gjennom en brå og skremmende livsendring. Jeg måtte lære meg hvordan kroppen min reagerte på inntak av karbohydrater og insulin, og hvordan de samspilte. Jeg måtte lære meg hvordan jeg skulle sette sprøytespisser i magen og i låret. Men, mest av alt, måtte jeg lære meg å akseptere hva som hadde skjedd og at jeg må leve med dette resten av livet.
Å akseptere en kronisk sykdom er ikke en enkel sak. Frem til for bare en uke siden hadde jeg vært et helt fint fungerende menneske etter min viten. Plutselig skal jeg akseptere at diabetesen skal styre livet mitt? Hvorfor meg? Det føltes urettferdig.
De neste mange ukene var en berg- og dalbane. Et øyeblikk var alt helt greit og jeg følte jeg hadde kontroll. Det neste, tårene presset på, jeg var sint og jeg følte at livet var urettferdig. Andre ganger igjen følte jeg meg som en idiot som klaget på en sykdom jeg fint kan leve et bra og langt liv med, mens andre lever i mye verre kriser.
Som livet stort sett gjør, gikk det også videre med mitt. Berg- og dalbanene hadde jevnere berg og slakkere daler. Det er nå over to år siden jeg ble diagnostisert, og til tross for at følelsene tidvis fortsatt tar overhånd føler jeg meg i kontroll og med en sykdom jeg kan håndtere. Jeg vil selvsagt ikke anbefale noen å ta denne reisen som jeg har tatt, men jeg vil si dette: bare vent, om bare et øyeblikk har alt blitt mye bedre.’
LES OGSÅ: Føler du tilhørighet med andre med diabetes?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
