Jeg reiser alene

Jeg reiser alene

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år vite at jeg hadde LADA i grunnen på min diabetes. 2 barn og ett barnebarn. Er utdannet spesialpedagog, men jobber nå som personalkonsulent. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!
Publisert første gang: 23.10.22

Å reise alene på flytur synes jeg er litt utrygt. Bare fremmede rundt meg og en diabetes som ofte må passes ekstra på for at jeg ikke skal bli lav i blodsukkeret.

Forrige helg var jeg sørpå for å delta på et arrangement. Jeg reiste alene. Det er alltid mange ting jeg må passe på i forkant av en flytur. Uansett om jeg reiser alene eller ikke. Jeg må planlegge godt for å slippe lavt blodsukker.

Annonse

Aktivitetsmodus

Hva som er årsaken til at jeg ofte blir lav er jeg ikke sikker på, men tipper at stress, litt flyskrekk, masse folk, spenning og glede for turen nok ligger i bunnen, uten at jeg vet sikkert. Jeg stiller alltid pumpa inn i «aktivitetsmodus» i forkant av en flytur.

Goodiebag

Vel gjennom sikkerhetskontrollen så er det å strebe etter sukkerholdig drikke, kanskje en banan eller noe annet, samt vann. Når dette er i boks så er det å sjekke hvilken gate jeg skal dra fra, for så å finne baren for å slukke den verste flyskrekken med et glass vin. En slags goodiebag.

Katastrofetanker

Ideelt sett så er jo dette en perfekt start på en flytur, men til ettertanke så kjenner jeg meg ofte stresset innvendig i situasjonen når jeg reiser alene. Langt bak i hodet så ligger katastrofetankene. Hva om jeg får en kjempe- føling, hva om jeg trenger hjelp, hva om, hvis osv. Uansett, turen sørover gikk fint og blodsukkeret holdt seg eksemplarisk mot at jeg fulgte nøye med og puttet litt ekstra i munnen underveis.

LES OGSÅ: Med blindpassasjer i bagasjen

En liten feil…

Turen hjem til nord, etter en helg med mange gode minner, fine stunder og en litt sliten kropp bød på flere utfordringer enn turen sørover. Startet egentlig helt fint. Jeg var såpass høy at jeg valgte å ikke sette pumpa i «aktivitetsmodus» fordi jeg tenkte pumpa kunne fikse det høye blodsukkeret. En liten feilberegning kanskje?

Annonse

Allergisk mot flyplasser?

Rart med det.. Så snart jeg var innenfor døren på flyplassen og hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så merket jeg meg litt rar. Joda, blodsukkeret er raskt på vei ned! Ville aldri ha skjedd på denne måten om det ikke var for at jeg var på tur. Diabetesen virker «allergisk» mot flyplasser!

LES OGSÅ: Slik unngår jeg føling på reisen

Håpe på det beste!

Fant meg en plass i relaxing sonen etter å ha vært innom kiosken for en ny «goodiebag». Blodsukkeret fortsatt på vei ned, var bare å finne seg til rette, putte i seg landgang og håpe på det beste. Det ble langdrøyt. Tydelig at her skulle jeg få kjenne på at jeg reiste alene.

Litt bittert

Og da blir jeg litt bitter, bitter over at jeg vet hvor mye lettere ting hadde vært om jeg ikke hadde diabetes. Dette fordi jeg har levd nesten like lenge uten diabetes, som med diabetes. Jeg tenker ofte hvor lettvint alt var uten diabetes, så mye mer «chill» som ungdommen ofte sier.

Ut av egen komfortsone skaper mestring

Det gikk jo heldigvis fint også denne gangen, selv om jeg går ut av egen komfortsone når jeg reiser alene. Jeg har bare godt av disse utfordringene, kjenne på angsten for å få føling og samtidig overvinne med en stor mestringsfølelse over at alt gikk som bra. Selv om jeg må planlegge ekstra godt.

LES OGSÅ: På langseilas med diabetes type 1

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 (0 Reviews)
Del: