Eventyrlig reise med diabetes type 1

Eventyrlig reise med diabetes type 1

Bidragsytere
Dette er innhold laget av forfattere fra vårt internasjonale nettverk.
Publisert første gang: 05.06.17 07:00

Jeg sa opp jobben for å følge drømmen – nemlig å seile langseilas. Fem måneder i året seiler jeg her oppe i de nordlige breddegrader, men drømmer stadig om å gjenta drømmeturen jeg tok i 2014 over Atlanterhavet!

Gratis mySugr

Jeg seilte med en av de mange båtene som går over Atlanteren hvor man betaler kapteinen for å få være med båten som mannskap. Det er mye billigere å reise fra Vestindia til Sverige enn den andre veien. Jeg fant en annonse der de søkte etter besetning. Tidlig i kontakten med kapteinen fortalte jeg at jeg hadde diabetes. Han spurte om blodsukkeret var stabilt? Jeg svarte ”ja” som jeg alltid gjør.

Les også: Dette er min vei til et bedre blodsukker

Deilige morgenbad

Foruten all den vanlige medisinen og sprøyter hadde jeg også med et sett glukogen. Dette ble lagret i skipsapoteket. I Vestindia lå vi nesten hele tiden på anker. Det gjorde at når vi stod opp om morgenen var det lett og raskt å ta seg et bad. Jeg har ikke tall på hvor ofte vi badet om dagen, og det gjaldt å ha solhatt og t-skjorte for å ikke bli solbrent.

Nysgjerrig mannskap

Vi forlot Saint-Martin den 28. Mars. Det var litt for tidlig på sesongen. Egentlig skal man starte tidligst to uker senere. Vi var åtte menn på vår båt. Syv som delte på vaktene og kapteinen som alltid var i beredskap. To styrte båten om gangen. Den hadde ingen autopilot. En vakt var på tre timer. Ofte var vi oppe i brønnen begge to og avløste hverandre hver halvtime. Da satt vi og pratet om alt mulig, blant annet om diabetes. Alle om bord visste at jeg hadde diabetes og var nysgjerrige.

Les også: Diabetes type 1 og diabetes type 2 – hva er forskjellen?

Accu-Fine vitusapotek

Røff seilas

Strekningen Bermuda – Azorene tok 15 døgn og vi hadde dårlig vær hele veien, med motvind og en vindstyrke på mellom 16 og 20 m/s. Dessverre hadde ikke båten noe sprayhood (kalesje), så vi satt oftest på dørken ved nedgangsluken. Det sprutet hele tiden fra brytende bølger og noen ganger fylte en større bølge hele sittebunnen. Da var det en fordel å være våken så man rakk å reise seg!

De som skulle på vakt ved middagstid lagde også middagen. Denne spiste vi sammen, foruten den som styrte båten. Vi hadde alltid minst seks timer frivakt om natten. Selv om rutinene endret seg fra dag til dag, så var grunnmønsteret stabilt. Dermed var insulindoseringen ingen problem. Generelt så er det bedre å ha samme rutiner hver dag. Da venner kroppen seg til rutinen og man faller raskere til ro på frivakten, pluss at det er lettere å holde orden på blodsukkeret. Denne strekningen gikk over fem timers tidssoner, men den tok 15 døgn, altså 20 minutter per døgn. Men det var ikke noe man merket.

For kort hvile

Når man kommer til Azorene, spesielt om man har hatt røft vær, så skal man bli der i minst to uker for å rekke å samle seg. Vi hadde ikke tid til det og var der bare i fire dager. Strekket Azorene – South Hampton, England, tok bare 12 døgn og vi var heldige og fikk fint vær.

Uproblematisk med diabetes

Reisen ble avsluttet i Helsingborg. Da sa skipperen at det at jeg hadde diabetes hadde vært det minste problemet. Det var mye verre at jeg snorket!

Jeg skulle gjerne seilt det strekket en gang til, men på riktig årstid, med mer tid til selve reisen og bedre utrustning. Og jeg er enig med kapteinen i at diabetesen var det minste problemet!

Min diabetes hadde vært det minste problemet. Det var mye verre at jeg snorket!

 

Lars Lindborg

Lars ble rammet av diabetes type 1 i 1966, bare 8 år gammel. I dag jobber han som elektronikk/mekanikk ingeniør. I 2014 sa Lars opp jobben sin og startet med langseiling. Hvert år seiler han fem måneder i de nordlige breddegrader.

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: