Våger jeg å stole på den nye teknologien?
Det er ingenting annet jeg ønsker meg mer enn teknologi som gjør hverdagen med diabetes enklere. Våger jeg å stole på den nye teknologien som utvikles?
Jeg føler meg på mange måter litt gammeldags når det kommer til behandling av min egen diabetes. Ikke så gammeldags som “skrekkhistoriene” vi har hørt om med behandlingsmetodene fra så lite som 20-30 år tilbake. Da tilgangen på insulin og hyppige blodsukkermålinger var minimal. Sprøytespissene var lange og maten måtte måles og veies.
I tillegg til at mange matvarer ble ekskludert fra livet til en person med diabetes. Derimot trives jeg godt med det jeg har blitt tillært fra starten av mine år med diabetes. Jeg tviholder på insulinpennene jeg fikk utdelt for første gang for 10 år siden, da jeg fikk påvist sykdommen. Samtidig som jeg trives best med blodsukkermålinger gjennom det tradisjonelle stikket i fingeren.
Forsøkt med pumpe
Dette innlegget og erfaringene jeg har gjort meg, kan på mange måter fremstå som et eneste stort paradoks. Mitt største ønske er å oppleve at forskerne finner en kur mot diabetes, slik at både jeg, andre med sykdommen og de som får påvist sykdommen i fremtiden slipper å leve med den.
Til tross for dette, skrev jeg at jeg føler meg relativt gammeldags når det kommer til håndteringen av egen sykdom. Jeg våger på en måte aldri å prøve ut noe nytt eller å ta i bruk de hjelpemidlene som er tilstede for å forenkle diabeteshverdagen.
Et av de mest kjente hjelpemidlene som har kommet lengst i forenklingen er insulinpumpe. Jeg prøvde selv insulinpumpe i et par måneder tilbake i 2013. Da hadde jeg hatt sykdommen i litt over et år. Jeg vet godt at det har skjedd mye på disse syv årene når det gjelder både størrelsen på pumpen med tanke på plassen den tar på kroppen og at det har kommet en rekke slangeløse varianter.
Insulinpumpe
Likevel skjønte jeg meg aldri helt på det med insulinpumpe. For det første, kunne den ikke være frakoblet kroppen i mer enn 2 timer. Noe som ble problematisk med tanke på trening og at jeg hadde en rekke økter som varte lenger enn dette. Mange bedriver nok idrett hvor man kan trene med insulinpumpen tilkoblet kroppen. Men med tanke på at jeg drev med kontaktsport, var ikke dette mulig. Samtidig fikk jeg aldri dreisen på at insulinpumpen bare tilførte hurtigvirkende insulin.
Jeg slet veldig med høyt blodsukker i perioden hvor jeg testet den ut. Og det var tydelig at kroppen min savnet effekten av langtidsvirkende insulin kombinert med hurtigvirkende insulin til måltidene. På toppen av det hele synes jeg pumpen var i veien. Jeg fant liksom aldri noe lurt sted å ha den, og likte i alle fall ikke å ha den i lommen. Jeg syntes den var stor, tung og slangen var bare i veien. Det endte med at jeg koblet den av og gikk tilbake til insulinpennene mine etter nokså kort tid.
LES OGSÅ: Smarte apper for de med diabetes
Kunstig bukspyttkjertel eller transplantasjon
Jeg har lest litt om forskningen som gjøres på å forsøke å utvikle en kunstig bukspyttkjertel som kan tilføre kroppen insulin automatisk ut fra behov. Uten at jeg vet for mye om resultatene, så regner jeg med at det ikke har lyktes hundre prosent enda, med tanke på at det ikke finnes på markedet.
Sammen med dette har jeg lest om noen som får transplantert ny bukspyttkjertel. Men jeg har også fått med meg at denne metoden bare er funksjonell for en gitt tidsperiode. Og risikoen er stor for at kroppen igjen vil gå til angrep på seg selv og ødelegge den nye bukspyttkjertelen. Noe som gjør at man ender opp tilbake til utgangsposisjonen sin. Selve operasjonen er vel også nokså komplisert. Noe som begrunner hvorfor denne typen behandlingsmetode er såpass sjelden.
Dersom jeg hadde fått tilbud om å teste ut noe av dette, tror jeg ikke jeg hadde turt å hoppe på toget. Til tross for at det kanskje kunne gjort livet mitt med diabetes svært mye enklere, og muligens til og med ført til at jeg ikke hadde trengt å ofre sykdommen èn tanke, kvier jeg meg veldig for å begi meg ut på det ukjente som føles utrygt når det gjelder egenbehandling.
LES OGSÅ: Kunstig intelligens – er dette fremtidens hjelpemidler?
Skanning av blodsukkeret
Jeg synes ny diabetes-teknologi er vanvittig spennende. Men jeg tror grunnen til at jeg er så skeptisk, dreier seg om at jeg dessverre har dårlige erfaringer med de nye hjelpemidlene jeg har testet. Foruten de nevnte erfaringene med insulinpumpe, har jeg også prøvd skanning av blodsukkeret ved hjelp av en chip som sitter koblet på armen.
Målet med denne typen blodsukkermåling var å slippe å stikke seg i fingeren, noe jeg uten tvil kunne ha tenkt meg. Fingertuppene mine er totalt stukket i hjel og ser ikke ut lenger. Resultatet av utprøvingen av denne formen for blodsukkermåling var dessverre også negativ for min del.
Skanningen var veldig unøyaktig og viste alltid 2-3 mmol/l høyere blodsukker enn hva fingerstikkene viste. Jeg målte med begge metodene for å sammenligne, og skepsisen nådde nye høyder da jeg kjente at jeg hadde en kraftig føling på gang. Jeg stakk meg i fingeren og målte godt ned på 2-tallet, noe som var mistanken min. Skanningen derimot, viste et normalt blodsukker på rundt 6, noe som potensielt kunne ført til en svært alvorlig situasjon. Og som igjen gjorde at jeg mistet tiltro til hele opplegget.
Har skjedd mye
Når det gjelder skanning av blodsukkeret vet jeg at det også har skjedd mye de siste årene. Her må jeg ærlig innrømme og si at jeg har falt av lasset. Jeg vet ikke lenger hva som tilbys på markedet, hva man kan få refundert på vanlig blå resept eller om man må ha insulinpumpe for å kunne måle blodsukkeret på denne måten. Her hadde det vært gøy å høre andres erfaringer. Er du like skeptisk til ny teknologi som meg, samtidig som du egentlig ønsker den velkommen? Hvilke hjelpemidler har du testet ut/ eventuelt benytter deg av i det daglige?
LES OGSÅ: Sosiale medier er den viktigste kanalen for å nå ut til oss med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
