Er det flaut å ha diabetes?
Diabetes er en sykdom vi ikke kan noe for. Uavhengig av hvilken type diabetes man har, mener jeg at vi skal eie den som vår egen og ikke være flau over sykdommen.
Likevel opplever jeg det av og til som litt flaut å forklare for utenforstående at jeg har diabetes. Og da spesielt til de med svært liten kunnskap om hva det faktisk vil si å leve med en slik kronisk sykdom. Av og til har det gått så langt som at jeg unngår å fortelle folk at jeg har diabetes. Noe som også er uheldig med tanke på at det kan skape potensielt farlige situasjoner med tanke på blodsukker-regulering.
I dette innlegget ønsker jeg å komme med mine tanker rundt hvorfor jeg synes det kan være både flaut og ekstra belastende å fortelle til folk at jeg har sykdommen.
De fleste kjenner noen som har diabetes
Først og fremst opplever jeg at de aller fleste jeg snakker med, unge som gamle, har et eller annet forhold til diabetes. Jeg har vel faktisk aldri opplevd å møte et menneske som ikke engang har hørt om sykdommen. Det virker som om alle kjenner noen er berørt av mennesker med en av diabetestypene som finnes.
Likevel er det vanvittig mye uvitenhet ute blant folk. Det overrasker meg av og til hvor lite kunnskap folk har. Kanskje kan man ikke forvente mer. Selv visste jeg svært lite om hva det ville si å ha diabetes, før jeg fikk det påvist som 16-åring. Når man i tillegg slenger på utviklingen som stadig vekk skjer når det kommer til egenbehandling og bedre hjelpemidler, har jeg forståelse for at det kan være vrient å henge med. Særlig for de som ikke har direkte kontakt med noen som har diabetes i hverdagen.
LES OGSÅ: Jeg har ikke «sukkersyke», jeg har diabetes type 1
En “mat-sykdom”
Man skal ikke lenger enn en liten generasjon tilbake før foreldrene mine kan fortelle meg om mennesker de vokste opp med, som måtte inn på sykehuset for å få målt blodsukker. Den gangen diabetes i langt større grad var en sykdom som måtte reguleres via en spesiell diett sammenlignet med nå. I dag vi har tilgang på både ubegrenset med blodsukker-målinger og ulike typer av insulin. Jeg tror nok forrige generasjons stigma om sykdommen som en “mat-sykdom” fremdeles henger igjen. Noe jeg synes er krevende å forholde seg til innimellom.
Denne uvitenheten og mangelen på innsikt i hvordan sykdomsbildet og behandlingen har utviklet seg de siste årene, er det som stort sett gjør at jeg kvier meg for å fortelle at jeg har diabetes. Stort sett uten unntak blir jeg møtt med spørsmål. Har jeg har spist for mye sukker? Var jeg overvektig da jeg fikk sykdommen? Eller hvorfor jeg ikke bare spiser meg frisk eller slutter å spise karbohydrater? Vel, hadde det bare vært så lett.
LES OGSÅ: 5 ting alle burde vite om diabetes
Den “medfødte varianten”
Menneskene som stiller disse spørsmålene er også ofte svært vanskelig å overbevise. De har på mange måter bestemt seg for at diabetes utelukkende handler om hvordan jeg har levd livet mitt tidligere. Riktignok spør de alltid om hvilken type diabetes jeg har. Jeg synes det er enklest å svare at jeg har den “medfødte varianten”. Selv om jeg ikke fikk det før sent i ungdomsårene. Jeg forsøker å forklare at jeg gradvis har blitt dårligere, men at ingen vet nøyaktig hva det kom av.
Avhengig av hvilke mennesketyper jeg forklarer dette til, kan jeg bli møtt med en viss grad av forståelse om at jeg ville ha utviklet sykdommen samme hva jeg hadde gjort i barndommen. Det er altså ikke noe jeg kunne gjort annerledes. Samtidig, finnes det også dem som tror at det enkelt finnes en kur mot samtlige diabetestyper.
Et par artige eksempler
De som tror at jeg kan spise meg frisk, gjøre noe annerledes eller leve uten å måle blodsukker og sette insulin, er gjerne middelaldrende og på vei opp i årene. Jeg har et par artige eksempler jeg har lyst til å fortelle om her: I flere år jobbet jeg i en helsekostforretning. Her møtte jeg mange ulike folk i løpet av en dag, og noen var nok litt mer alternative enn andre.
Jeg trakk ofte frem min egen sykdom i møte med kundene. Rett og slett fordi det stadig vekk falt seg naturlig i samtaler om et aktuelt produkt jeg skulle selge. En av responsene på at jeg valgte å fortelle at jeg har diabetes, og som har brent seg fast i minnet, var ei dame i midten av 50-årene som responderte med at “det er bare unødvendig å tro at man har diabetes”.
«Tenk deg til et bedre blodsukker»
Først fikk jeg klar beskjed om at det finnes en rekke dietter og spesifikke kostholdsplaner som kan kurere sykdommen. Videre svarte jeg med at jeg har diabetes type 1og at kroppen min har sluttet å produsere insulin, samme hva. I tillegg sa jeg at det vil være rart om ingen leger eller diabetessykepleiere, som jo er spesialister på feltet, kjenner til disse kostholdsplanene som visstnok fantes.
Responsen jeg da fikk var at jeg med min type diabetes bare kan ta kontroll over hjernen og tankene. Og dermed tenke meg til et bedre blodsukker. Her forstod jeg at det ikke var noen vits i å gå inn i en diskusjon. Dette fikk bare være nok et menneske som hadde bestemt seg på forhånd og som det ikke gikk an å overbevise. Du kjenner typen, og opplever igjen at man blir sittende igjen med en helsemessig “svarteper”. Som om alt er min skyld.
LES OGSÅ: Å møte gammeldagse holdninger til diabetes
Spis en frukt!
En annen gang møtte jeg en mann i garderoben på treningssenteret etter at jeg var ferdig med en økt. Jeg vil anslå at han også var godt over 50 år. Han fikk se at jeg satt insulin og målte blodsukker. Han kom ivrig bort og fortalte meg at han visste om en spesiell type frukt jeg kunne spise for å bli kvitt sykdommen. Igjen, prøvde jeg å fortelle om hvilken type diabetes jeg har og at ingen mennesker har klart å spise seg frisk fra sykdommen så langt. Hvorfor skulle akkurat denne frukten fungere?
Slike situasjoner gjør meg av og til flau over å ha diabetes. Jeg tar helsa mi på høyeste alvor. Og jeg synes det er pinlig å bli assosiert med en som har gjort en rekke feil opp gjennom årene, og som dermed har ført med seg alvorlig livsstilssykdom. Jeg blir sliten av å måtte forsvare meg selv hele tiden. Noe som gjør at jeg av og til vurderer det dithen at det enkleste bare er å ikke nevne at jeg har diabetes. Uansett sammenheng.
Jeg kan tenke meg at dette er enda verre for dere som har diabetes type 2 eller en av de andre variantene. Diabetes type 2 har et enda større stigma på seg for utelukkende å dreie seg om en dårlig livsstil med mange uheldige valg. Noe som heller ikke stemmer. Man må også her være genetisk anlagt for å utvikle sykdommen. Man trenger ikke nødvendigvis å leve “usunt”. Selv om dette kan ha en sammenheng. Også her finnes det mye uvitenhet rundt folk som tror at det er så enkelt å bare bli kvitt diabetes type 2. Det er ikke bare å legge om livsstilen sin og tro at man kan slutte på medisiner. I tillegg blir man vel heller ikke kvitt sykdommen. Men kan i beste fall bli symptomfri. Det er en viktig forskjell.
LES OGSÅ: Smarte valg jeg tar for et bedre blodsukker
Har du noen gang opplevd lignende situasjoner med menneskers uvitenhet, og synes du det kan være flaut å si at du har diabetes?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
