Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde diabetes?
Å leve med en kronisk sykdom gjør noe med deg – det påvirker dine valg, handlinger, tanker og følelser. Og noen ganger hender det at jeg tar meg selv i å fundere over hvordan livet mitt hadde vært uten diabetes.
Etter 16 år med diabetes-diagnosen, har jeg for lengst akseptert at dette er noe jeg mest sannsynlig må leve med resten av livet. For å ikke nevne at jeg så å si har glemt hvordan et liv uten diabetes arter seg. Likevel hender det at jeg tar meg selv i å fundere over hvordan livet mitt hadde vært uten denne sykdommen.
Hadde det vært noe annerledes? Hadde jeg vært annerledes? Det er et spørsmål det er vanskelig å svare på, men at det å leve med en kronisk sykdom gjør noe med deg, at det påvirker dine valg, handlinger, tanker og følelser, det må jeg vel kunne si.
Ble selvstendig og ansvarsbevisst i ung alder
Ni år gammel, midt i sommerferien til tredje klasse, fikk jeg diabetesdiagnosen. Det var et sjokk, både for meg, mine foreldre og nærmeste familie. Vi følte med dette at livene våre ble snudd på hodet. Drastiske endringer måtte til. Slutt på sukker. Sprøyter hver dag. Opp om natten for å sjekke blodsukkeret. Å plutselig kunne bli svimmel av føling, eller uvel av høyt blodsukker når det passet som dårligst. Å måtte spise selv om du ikke var sulten. Alltid ta vurderinger. Å innse at ALT du putter i munnen påvirker blodsukkeret. Følelsen av at det var kroppen som kontrollerte meg og ikke omvendt.
Er det noe det å få en slik diagnose i så ung alder gjorde med meg, var det at jeg svært tidlig ble veldig selvstendig og ansvarsbevisst. Jeg måtte tenke gjennom de valgene jeg tok og det var alltid viktig å ha kontroll på blodsukkeret. Var jeg borte fikk jeg ofte spørsmål om jeg kunne spise det eller det. For en niåring var det ikke alltid lett å tenke fornuftig når noen fristet med kaker eller godterier.
Etter hvert som barn blir eldre ser man ofte at de utvikler en bedre evne til å se fremover og tenke konsekvenser. For meg følte jeg dette kom tidlig. Spiser jeg den kaken må jeg sette insulin, og kanskje blodsukkeret mitt blir høyt etterpå. Nå har jeg så fint blodsukker, skal jeg potensielt ødelegge det med å spise den isen som jeg har så fryktelig lyst på?
LES OGSÅ: Diabetes er en ensom sykdom, men du er ikke alene
Har ofte kjent på dårlig samvittighet
Jeg husker fortsatt en hendelse på barneskolen. Jeg skulle være med en venninne hjem, og hun hadde fått noen penger til å gå i butikken. Selvsagt ble disse pengene brukt på godteri, selv om det var midt i uken. Jeg hadde insulinpumpe på denne tiden, men den hadde falt av eller blitt tom for insulin. Jeg hadde ikke med meg noen ekstra pumpe, så tenkte det fikk vente til jeg kom hjem.
Venninnen min kjøpte sukkertøy og diverse, og jeg hadde så fryktelig lyst på. Jeg visste jeg ikke burde, for jeg hadde allerede høyt blodsukker og fikk ikke satt noe insulin. Likevel dristet jeg meg til å spise en kjærlighet, og jeg hadde så dårlig samvittighet etterpå at jeg var helt kvalm. Men ovenfor hvem? Ovenfor sykdommen kanskje? Eller at jeg ikke hadde viljestyrke til å la være, selv om jeg visste at jeg burde.
Diabetesdiagnosen har helt klart bidratt til mye dårlig samvittighet for meg. Mange tanker om at jeg ikke er god nok eller flink nok. At jeg som tross alt har en diabetes burde ha viljestyrke til å stå imot fristelser.
Når det gjelder dette med alkohol har den også holdt meg litt tilbake. Jeg har alltid vært forsiktig med alkohol, og har aldri synes det har vært det helt store å drikke seg veldig full. Jeg har jo ikke kunnet det heller. Er dette noe jeg hadde satt større pris på om jeg var frisk? Det er uvisst, men jeg har ofte følt på at diabetesen gjør meg til en festbrems eller at jeg er «kjedelig» som ikke vil ut på byen.
LES OGSÅ: Frykt for å miste kontrollen…
Diabetes eller ei – jeg er meg uansett
Tross alt, diabetesen har også gjort meg takknemlig. Takknemlig for at det kunne vært mye verre. At jeg bor i Norge, har tilgang på medisiner og hjelpemidler og har en diabetes som faktisk lar seg regulere ganske så greit.
Kanskje hadde jeg tatt noen andre valg om jeg ikke hadde diabetes. Kanskje hadde jeg hatt en annen jobb, ikke vært så interessert i mat og trening? Jeg hadde nok ikke hatt kunnskapen, eller brydd meg om hvor mange karbohydrater det er i et eple, en brødskive eller 2 dl melk.
Uten diabetesen hadde jeg nok vært mange bekymringer fattigere. Samtidig hadde jeg også gått glipp av mange bekjentskaper og opplevelser. Jeg setter pris på at jeg har fått lov til å engasjere meg, holde foredrag, reise på turer, skrive og møte mange flotte mennesker i forbindelse med dette. Om noen spør meg om jeg ville hatt et liv uten diabetes ville vel svaret vært ja. Men samtidig er det blitt en så naturlig del av meg at det hadde vært litt rart også. Hadde jeg klart å slippe kontrollen og stolt på at kroppen min klarte å fikse dette selv?
Men en ting er sikkert. Uavhengig av om jeg har en diabetesdiagnose eller ikke, ville jeg uansett vært Emilie. For diabetesen er bare en liten del av meg, som tidvis tar stor plass, men når alt kommer til alt, er den ikke meg.
LES OGSÅ: Lev mitt liv i fem minutter
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
