Som mamma med diabetes må jeg sette grenser
Jeg er som alle andre mødre, bortsett fra at jeg har diabetes. Og på grunn av diabetesen er det noen situasjoner jeg prøver å unngå så godt jeg kan. Jeg vil ikke at barna skal bli sittende med unødig ansvar, eller verre; bli traumatisert for livet.
Igjen… Dette med å være mamma med diabetes er ikke alltid en dans på roser. Derfor kan det være greit å ta noen forholdsregler og sette grenser. Det er ikke det at jeg frivillig begrenser meg selv, men at jeg med fornuft tilpasser hva jeg kan tillate, gjerne basert på risikokalkulering som «tenk om atte» og «dersom atte».
Jeg vil ikke at ungene mine, eller ungenes venner, skal bli sittende med unødig ansvar, eller verre; bli traumatisert for livet. Derfor har jeg satt noen grenser for meg selv. Grenser som skal minske risikoen for nettopp dette.
Det er ikke mange ting jeg setter såpass strenge grenser for, men det er viktige ting. Her er tre eksempler:
Overnattingsbesøk
Overnattingsbesøk uten en annen voksen til stede er noe jeg ikke vil tillate helt uten videre. Jeg har som jeg tidligere har skrevet om, vært mye plaget med nattlige følinger, og følingskramper som følger med. Jeg føler jeg har påført mine egne barn unødig traume med dette. Og hvordan ville dette påvirke en utenforstående som overhodet ikke vet hva det er?
LES OGSÅ: Mamma med diabetes: Seksåringen skjønner alltid hva mamma trenger
Lange fjellturer
Med lange fjellturer mener jeg fotturer langt utenfor allfarvei, uten en annen voksen til stede. Her må jeg sette en grense. Jeg er allerede ufattelig dårlig til å lese kart, og er en noob når det gjelder å bruke Google Maps. Legger du til et hurtig fallende blodsukker i denne miksen, så blir det slettes ikke så lett å finne frem, selv på noe så enkelt som Vidden i Bergen.
LES OGSÅ: Livsviktig informasjon til pårørende
Langkjøring, jeg og ungene alene
Nei takk. Så lenge ungene uten forbehold kan starte krangler om hvem som ser på hvem, setter jeg (ikke uforholdsmessig) foten ned her. Er turen lengre enn en halvtime, trenger jeg en fredsmekler om bord i bilen. Jeg stresser noe veldig med kranglete unger i baksetet. Stress fører til lavt blodsukker og lavt blodsukker skal man ikke kjøre med, så. Grei skuring… eller unnskyldning om du vil.
Ellers er jeg som hvilken som helst annen mamma som ikke er helt A4. Vi går turer, drar på kino, drar på badeland, tar fly/tog og så videre. Jeg er 100 prosent mamma. Men med tilpasninger, og veska full av druesukker.
LES OGSÅ: Blodsukkeret er en evig frustrasjon for meg
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
