mor og datter glade i senga

Mamma med diabetes: Seksåringen skjønner alltid hva mamma trenger

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes

Å ha en mamma med diabetes type 1 er ikke alltid enkelt, men omsorgen barna mine viser gjør meg veldig stolt.

Jeg vil igjen fortelle om min lille hjelper. Hun heter Julie og fylte 6 år nå 21.desember.

Vi har hatt et relativt kaotisk liv med mye sykdom hos meg, mens pappaen har jobbet ganske mye i de siste årene.

Så de 3 jentene her i huset har vært mye alene, og Julie har derfor lært seg hva mamma trenger om blodsukkeret blir for lavt. Noe jeg har skrevet om tidligere.

2 timer uten hjelpemiddel

Jeg er så fantastisk heldig at jeg har en kontinuerlig blodsukkermåler som hjelper meg veldig i hverdagen. Jeg har ikke følingssymptomer, så for meg er denne måleren livsviktig.

Som all annen teknikk så fungerer den ikke alltid optimalt. En av ulempene er at sensoren må skiftes ut én gang i uken. Da er jeg 2 timer uten hjelpemiddel og blodsukkeret kan svinge relativt mye på 2 timer.

I øyekroken ser jeg Julie komme marsjerende mot sengen med en stor boks med druesukker i hendene.

Det er ikke alltid kjempeenkelt å få sensoren til å sitte i hele 7 dager, så noen ganger må den skiftes tidligere fordi den faller av. En tirsdag kveld var det nettopp det som skjedde, rett før sengetid.

Jeg skiftet sensor og la meg, men før disse 2 timene den bruker på å «varme seg opp», så sovnet jeg. Jeg sank inn i dyp søvn og blodsukkeret sank samtidig, uten at jeg visste dette.

LES OGSÅ: «Nei, det er bare mamma som får sjokolade nå»

Ligger i kramper

Jeg enset at taklyset ble slått på, jeg kjente at krampene var startet. Jeg klarte ikke røre på meg, eller snakke. Jeg lå bare og ristet.

I øyekroken ser jeg Julie komme marsjerende mot sengen med en stor boks med druesukker i hendene. Hun åpner lokket kjapt, heller ut druesukkertabletter og dytter i meg 1, 2, 3 tabletter. Jeg klarer å tygge og svelge.

Tiden en slik skikkelig krampe holder på føles som timer, men når kroppen er så tom for energi at den går i kramper, så skal det innimellom usannsynlig lite til før druesukkeret slår inn. Hjernen begynner å fungere, tenke klart og krampene avtar etter hvert.

LES OGSÅ: Hva bør barna vite om diabetes?

Det gjør vondt i hjertet…

Jeg får takket den lille helten min. Får i meg noe mer håndfast, og sovner tilslutt igjen rundt klokken tre på natten.

Jeg hører igjen små skritt som tusler utenfor soverommet, jeg syns jeg akkurat sovnet. Julie kikker inn på meg, jeg ser på klokken og den viser 04.30. Hun kommer inn og klapper på meg.

«Går det bra mamma?»

«Ja, kjære lille Julie min. Det går fantastisk bra fordi du hjalp meg tidligere i natt. Blodsukkeret mitt er fint og du kan legge deg igjen.»

Det gjør vondt, så forferdelig vondt at barna mine skal måtte hjelpe meg med dette. Men herregud så stolt jeg blir av omsorgen de viser begge to. De passer godt på mammaen sin.

LES OGSÅ: Aleneforeldre + diabetes = viktig med planlegging

Del: