På startstreken med høyt blodsukker (Del 3)
Løpsdagen fikk en dårlig start med høyt blodsukker, men motivasjonen kicket inn rett før start. Jeg nektet å la diabetesen bli en hindring for meg.
Dette er del 3 i en serie på 4 deler om min reise til Jamaica for å delta på Reggea Marathon sammen med faren min. Har du ikke lest de forrige to innleggene finner du del 1 her, og del 2 her.
Som skrevet i forrige innlegg avsluttet jeg dagen før med høyt blodsukker, noe jeg ikke var veldig komfortabel med ettersom det ble så få timer med søvn den natten.
Da jeg våknet klokken 02.15 var blodsukkeret fortsatt høyt, og kroppen sliten og uvel. Jeg sliter som regel med lavt blodsukker, og såpass høye blodsukkerverdier er noe jeg svært sjeldent har. Dette var derfor ikke optimalt for hva jeg skulle gjennomføre tre timer senere.
Blodsukkeret sank ikke noe på de to timene vi brukte i bil fra hotellet og frem til Negril, selv om jeg satt mer insulin enn jeg i utgangspunktet hadde behov for. Samtidig drakk jeg masse vann, og spiste en nøttebar, som et forsøk på å få kroppen i gang på en fornuftig måte.
På et tidspunkt vurderte jeg å droppe hele løpet, men jeg kunne jo bruke så mye tid som jeg hadde behov for, og det skulle jo være en morsom ting! Dette var jo noe jeg hadde hatt lyst til å gjennomføre lenge.
LES OGSÅ: Skulle diabetesen få knuse drømmen om dykkersertifikat?
Diabetes – ingen hindring
Jeg valgte derfor å stille på startstreken, og ble enig med foreldrene mine om å bryte dersom det ble for tøft. En mil er jo ikke så langt, og en avstand jeg har gått mange ganger før. Jeg visste at kroppen klarte påkjenningen, så det var i utgangspunktet ikke noe problem.
Rett før start var det faktisk jeg som måtte overtale pappa om å gjennomføre. Han hadde plutselig fått kalde føtter grunnet for dårlig kondis, varme og lange avstander mellom drikkestasjonene.
Han skulle jo tross alt løpe 21 kilometer i 30 varmegrader, midt på natten. Fem minutter før start ga jeg han klar beskjed om at han måtte ta seg sammen, ta den tiden han trengte og se på det som en opplevelse.
Samtidig som jeg ga han en motivasjonstale merket jeg at motivasjonen min steg betraktelig. På det tidspunktet visste jeg at det skulle gå fint!
LES OGSÅ: Har du mistet treningsmotivasjonen?
Illustrasjonsfoto: Getty.
Slik gikk det
Tidlig i løpet fant jeg ryggen til et par damer som gikk relativt fort, men ikke for fort. Dersom de holdt denne farten ville jeg klare å holde ryggen deres hele veien. Det hjalp!
Etter hvert begynte også blodsukkeret å synke, og stabiliserte seg rundt 6 mmol. Jeg passet på å drikke på hver drikkestasjon, og halvveis drakk jeg også noe sukkerholdig drikke for å holde energinivået oppe.
Det gikk ikke veldig fort med meg, men jeg klarte å komme meg i mål på 1 time og 32 minutter. Selv syns jeg det var en absolutt grei tid med tanke på utgangspunktet mitt med bronkitt, overvekt, høyt blodsukker og mye spenning i kroppen. Det var jo tross alt mitt aller første løp noensinne, det var 10 kilometer klokken 05.15 i 30 varmegrader.
Helt klart langt utenfor min komfortsone! Jeg var så stolt av meg selv!
LES OGSÅ: Christopher krysset Grønland med diabetes type 1
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
