Når kroppen sier stopp!
I den siste tiden har jeg fått enormt stor respekt for setningen «litt er bedre enn ingenting». Etter at jeg for en tid tilbake skrev om hvilke utfordringer som har stått i kø siden jeg fikk påvist kyssesyken, har jeg innsett at man noen ganger bare må roe det hele fullstendig ned. Ta noen steg tilbake og fokusere på det man får til, fremfor alt man skulle ønske man fikk gjort.
Med en diabetes som krever full oppmerksomhet 24 timer i døgnet, et fulltidsstudium, en fulltidsjobb og en fritid som også skal balanseres, er det virkelig ikke enkelt å få til alt man har satt seg som mål. Og særlig ikke når man i tillegg har fått en virussykdom som gjør deg sliten av den minste lille ting.
Lett å glemme seg selv
Jeg har alltid vært veldig ambisiøs i alt jeg foretar meg. Selv om det å få påvist diabetes for snart åtte år siden satte en støkk i meg, bestemte jeg meg umiddelbart for at sykdommen ikke skulle være noen hindring i å få til alt jeg vil. Det har jeg klart å leve opp til. For meg har det vært viktig å gjøre en innsats for de rundt meg. Det har ført til at jeg har vært et ja-menneske av natur. Det har sine positive og negative sider.
Som ja-menneske er det ikke alltid så enkelt å ta de nødvendige stegene tilbake for å tenke på seg selv. Og øyeblikk hvor det ikke skjer noe kan gjøre deg svært stressa i frykt for at du har glemt en avtale. Til slutt kan en slik livsstil, med dårlig balanse mellom arbeid og hvile, ende med at kroppen sier stopp. Da jeg ble rammet av virussykdommen «kyssesyken»,var det et stort nederlag for meg å innse at jeg ikke lenger får til i nærheten av det jeg ønsker.
LES OGSÅ: Diabetes og kyssesyken – en vanskelig kombinasjon!
Vanskelig å få tid til hvile
Dessverre finnes det ingen kur mot en slik sykdom. Det eneste som hjelper er å hvile. Men hvile hadde vel ikke jeg tid til? Som lærer ville jeg ta på meg så mange vikartimer som mulig. På skolen måtte jeg henge med og få gjort unna innleveringer. På fritiden ville jeg være med der det skjedd. Og treningsrutinene var kanskje det viktigste å klare og opprettholde. Oppå det hele må man ikke glemme diabetesen sin. Den skal tross alt være med resten av livet. Og den fortjener å ha det bra. Men hva gjør man når tiden og kreftene ikke strekker til lenger?
Det å senke kravene er enklere sagt enn gjort, når vi tar oss vann over hodet og sier ja til for mye. Det kan være mentalt tøft og se på at verden går fremover, mens du selv ikke kan ta del i det. Og det til tross for at kroppen skriker etter avslapning. Dessverre har jeg ikke noe annet godt råd å komme med enn å stå i de ubehagelige følelsene om alt du så gjerne skulle ha gjort. Selv når kroppen bruker det lille den har av energi til å holde seg våken. Det eneste jeg kan skrive under på, er at det er utrolig mye enklere å komme tilbake til en hverdag i et levelig tempo. Men man må når først akseptere at man må roe helt ned for en periode.
LES OGSÅ: Diabetes er utfordrende for flere enn oss!
Når litt er nok
Etter at jeg forstod hvilken effekt hvile hadde på meg og at kyssesyken gradvis forsvant, fikk jeg som nevnt ekstremt stor respekt for det som heter at «litt er bedre enn ingenting». Jeg gikk gjennom en periode hvor jeg ikke fikk til noe som helst. Jeg klarte hverken å trene, regulere blodsukkeret, være så god som jeg ønsket på jobb, eller levere godt i studiene og være sosial. Men da jeg klarte bare bitte littegrann, fikk jeg endelig en veldig stor mestringsfølelse.
Hvis jeg klarte å få blodsukkeret bittelitt mer stabilt for hver måling, visste jeg at resten av dagen ville bli bedre. Hvis jeg klarte å gå meg en liten tur, fikk jeg ikke like dårlig samvittighet for den planlagte styrkeøkta jeg selvsagt måtte droppe. I tillegg ble det veldig mye enklere å slappe av, hvis jeg klarte å komme meg igjennom en lang dag på jobb. Da hadde jeg i det minste fått til èn viktig ting.
LES OGSÅ: Hvordan reagerer kroppen på annen sykdom?
Alle monner drar
Så uansett om man skulle få en virusinfeksjon som krever hvile for å bli bedre eller om man ønsker å begynne med noen nye rutiner, så er nøkkelen å begynne i det små. Husk at den minste lille endring gjør at du går fra 0 til 100 prosent. Da jeg fikk påvist kyssesyken og ble tvunget til å senke aktivitetsnivået til et minimum, hadde jeg for eksempel en periode hvor blodsukkeret mitt var helt baluba.
Blodsukkerverdiene mine definerer i høy grad om det blir en bra eller dårlig dag. Men når man over en lengre periode har slitt med å få det ned, kan man rett og slett ikke forvente at det skal blir perfekt på bare noen timer.
Litt er bedre enn ingenting
Etter gradvis å ha begynt med å sette litt mer insulin, måle blodsukker litt oftere, fylle på med næring litt oftere og generelt passe på at kroppen hadde det bra, klarte jeg å komme ned til et akseptabelt blodsukkernivå. Det klarte jeg selv ved lav hverdagsaktivitet og en infeksjon surrende rundt i kroppen.
Slik er det for eksempel med trening også. Ved å gå fra å ikke trene i det hele tatt og til å begynne med èn gåtur i uka, har man faktisk økt med hundre prosent. Når det går bra, kan man øke litt til. Litt blir til slutt veldig mye. Da får man etterhvert til alt man ønsker igjen.
Så, husk å roe ned noen ganger. Alt er bedre enn ingenting!
LES OGSÅ: Mye mer enn en fysisk sykdom!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
