Jeg måtte slutte på crossfit
For første gang på lenge kjente jeg at diabetesen hemmet meg. Blodsukkeret var kranglete. Hjernen stresset. Jeg måtte gi opp crossfit – og alt jeg følte var skam.
For litt over et halvt år siden sa jeg opp medlemskapet mitt på treningssenter for å begynne med en helt ny treningsform; crossfit.
I et tidligere innlegg om nettopp dette skrev jeg at «det er sosialt, morsomt og ikke minst, knallhardt», men også at jeg må ta helt andre forholdsregler med blodsukkeret mitt. Det gikk stort sett greit å gjennomføre øktene, men jeg hadde litt utfordringer med at jeg fikk lavt blodsukker etter treningen.
Det sosiale aspektet ved denne treningsformen var kanskje det jeg satte mest pris på. Dette gjorde det mer motiverende å trene, samt å yte det lille ekstra. I tillegg var det et veldig inkluderende miljø, hvor alle heiet på alle. Dette var et nyoppstartet senter, så det hadde enda ikke så mange medlemmer, så jeg følte også at det var personlig og at jeg kjente de fleste.
Det å måtte avbryte treningen på grunn av diabetesen var derfor ikke noe jeg kviet meg for der. De fleste der visste at jeg hadde diabetes.
LES OGSÅ: Dette gjør jeg for å tilpasse diabetesen til trening
Jeg begynte å grue meg til trening
For et par måneder siden flyttet jeg for å begynne i ny jobb. Jeg sa opp medlemskapet mitt på crossfit der jeg først begynte, men var fast bestemt på å melde meg inn og fortsette på et nytt senter her hvor jeg har flyttet. Men, det ble ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Dette senteret hadde betydelig flere medlemmer, og gjennomføringen av øktene var annerledes enn hva jeg var vant med.
Jeg er i utgangspunktet sosial, utadvendt og ikke redd for å ta kontakt med nye mennesker. Men nå kjente jeg faktisk at diabetesen hemmet meg, og at jeg kviet meg for å trene. Jeg var veldig stresset og sjekket blodsukkeret mange, mange ganger, både før og under øktene. Jeg klarte liksom å aldri å lande på et passende blodsukker. Enten ble det for høyt, eller så ble det lavt.
Jeg gjennomførte en økt med 15 i blodsukker, og hvordan det var – ja, det kan vel bare den som selv har diabetes forstå.
LES OGSÅ: Min oppskrift på en god treningsøkt
Måtte avbryte treningsøkten – gråt av skam
Jeg hadde ikke fortalt til noen på det nye crossfit-senteret at jeg har diabetes. Det gjør jeg sjeldent med mindre jeg må eller noen spør. Her møtte jeg noen nye mennesker hver gang jeg var på trening, og jeg opplevde det som mye mindre personlig enn det forrige senteret.
På tross av at jeg ikke fortalte noen at jeg hadde diabetes, så de nok at det var noe, for jeg har jo både sensor og insulinpumpe på armen. Likevel, da jeg måtte avbryte en crossfit-økt på grunn av lavt blodsukker kjente jeg på en vond følelse: jeg skammet meg og var redd for hva de andre tenkte.
Jeg mistet treningsgleden på crossfit, men er nå tilbake på et vanlig treningssenter. Foto: Privat.
Det var den ganske samme følelsen som jeg kjente på etter at jeg måtte gå fra en gruppetime på treningssenteret. Jeg forklarte situasjonen til treneren, som ble lettere stresset. Mange tror jo at når man får en føling så står det om liv og død. Jeg forklarte at det gikk bra, men at jeg ikke var i stand til å gjennomføre økten og derfor dro hjem.
Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg kom ut i bilen begynte jeg rett og slett å gråte. Jeg skammet meg og synes det var flaut å måtte avbryte treningen før jeg i det hele tatt hadde begynt.
LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb
Det kranglete blodsukkeret stjal treningsgleden
Kanskje burde jeg kommet tilbake neste dag med rak rygg og heller vært mer åpen om at jeg har diabetes og hva det kan medføre. Men å fortelle dette til over 100 mennesker… Gleden ved å trene ble liksom ødelagt av et kranglete blodsukker og et stresset hode som jeg opplevde ved hver økt. Diabetes er kanskje ingen hindring, men for meg er det faktisk enkelte ting jeg ikke orker å gjennomføre, bare fordi.
Jeg bestemte meg derfor for at jeg måtte slutte på crossfit. Kanskje ikke for alltid, men nå trengte jeg en pause. Jeg er nok avhengig av å føle meg trygg, og trives i et mindre og mer personlig miljø når jeg skal trene på denne måten.
Jeg er nå tilbake på et vanlig treningssenter og gjør ting i mitt eget tempo. Ikke noe tidspress, og jeg kan selv styre og tilpasse innhold og varighet i øktene. Jeg trives med det, og ser også at blodsukkeret mitt har det bedre.
LES OGSÅ: Dropp pulsklokka – finn treningsgleden
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
