Når sorgen tar større plass enn diabetesen
Noen ganger blir livet tungt. Du overveldes av sorg. Av et tap. Og diabetesen er plutselig ikke viktig nok til å få oppmerksomhet.
Når sorgen tar overhånd, er det ikke lett å ha diabetes. Sorgen tar større plass en diabetesen, det er ikke plass til begge to.
Selv om jeg gjør så godt jeg kan er det ikke plass. Der den ene slutter fortsetter den andre, og omvendt
Jeg våkner opp om natta av at jeg hulker. Sjekker blodsukkermåleren, blodsukkeret er høyt og stigende – høyt – og ikke målbart. Jeg er kvalm, tørst.
Det er mye psykisk stress nå, og stress påvirker blodsukkeret veldig i uønsket retning. Jeg blir liggende lenge å se i taket, tenke på de gode minnene. Det er mange gode minner. Jeg blir rolig, en indre ro stabiliserer blodsukkeret. Det blir ikke lavere, men det slutter i alle fall å stige.
LES OGSÅ: Dette skulle bli årets mørkeste dag
Sorg. Apati. Bekymring
Jeg gir litt faen. Det er ikke plass. Men hva kommer neste langtidsmåling å vise? Vil det bli akseptert at jeg ikke nå har plass til diabetesen? Er sorg en sykemeldingsgrunn fra diabetesen? Det er jo ikke sykemeldingsgrunn fra jobb.
Dagene går, det blir lettere å puste. Jeg orker ikke å trene på grunn av at kroppen stritter imot – det vises på blodsukkeret. Men jeg spiser ikke så mye heller, så det går jo opp i opp. I tillegg til den psykiske belastningen tar jeg ikke til meg næring på riktig måte. «Sikkert diabetesen sin feil, sikkert noe autoimmunt. Det må være tarmen.».
Jeg er igjen kasteball på sykehuset, i snart et år nå… Men det er større ting å håndtere nå, sorgen – som tar større plass en diabetesen – større plass enn blodsukkeret.
LES OGSÅ: Hvordan virker depresjon inn på blodsukkeret?
Finner trøst i gode minner
Begravelsen kommer – jeg er på utstilling. Men i tillegg til den altoppslukende følelsen av sorg, er skrekken for lave blodsukkerverdier og skrikende insulinpumper.
Jeg måtte gjøre plass til diabetesen likevel gitt.
I sorgen har familie, venner og jobb hjulpet. Diabetesen har fått lite oppmerksomhet. Jeg kom ut på andre siden. Ryggen er rak, jeg er litt mer bulkete….
Langtidsblodsukkeret var 6.8. Jeg gir diabetesen fingeren.
Jeg tar vare på de gode minnene. Minnene om en omsorgsfull bror som var helt fra seg den dagen jeg fikk diabetes. Jeg husker at jeg ikke gråt selv, men heller satt med hodet på skakke og så på min 6 år eldre bror som gråt, og lurte på hvorfor i alle dager han var lei seg. Det var jo ikke han som var syk…
Jeg minnes fisketuren vi måtte avbryte, fordi alt jeg spiste rant tvers igjennom meg og jeg «ikke orket mer sjokolade». Og hans gjentatte forsøk på å få godteri utenom lørdagene fordi «han også hadde føling».
Vi sees på andre siden Stig, da skal vi dele en Fruktnøtt. Du skal få mer enn meg, du er tross alt storebror.
LES OGSÅ: Selv om du gjør alt «riktig» må du ikke glemme tankenes kraft
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
