Årets mørkeste dag

Årets mørkeste dag

Marthe Ødegården
Marthe kommer fra Kongsvinger og fikk diabetes type 1 sommeren 2012. Hun har en bachelor i pedagogikk, og på fritiden går hun turer med sin trofaste turkamerat, hunden Anton.

Så kom dagen. Dagen hvor to rosa streker på en pinne skulle sende meg utfor en berg-og-dal-bane av følelser. Vel, skal jeg være helt ærlig så var det fire pinner. Resultatet var det samme hver gang – gravid, gravid, gravid, gravid. Sjokket kom. Så gleden. Og så kom frykten.

Jeg er nå 31 år, og har hele tiden vær innstilt på at jeg skal ha barn. Spesielt etter at jeg traff kjæresten min Jon. Han er som skapt for både meg og farsrollen.

Diabetes type 1 har vært en del av livet mitt i 5 år nå – og vi har vel endelig begynt å spille på lag. Så da graviditeten var et faktum så slo frykten inn – FORDI jeg har diabetes.

«Er jeg forberedt på dette? Er kroppen min klar for dette? Vil diabetes like dette? Kan vi fortsatt spille på lag? Når målte jeg HbA1c sist – og hvor mye var det på?»

Tankene mine var som et virus – og tok over hele kroppen. For min del spilte heldigvis kroppen og blodsukkeret på lag, i 12 uker.

LES OGSÅ: – Jeg var sikker på at dette var min skyld

22.11.2017 klokken 13.54

Dette er for meg årets mørkeste dag.

Jeg skulle på kontroll, og jeg var endelig 12 uker på vei. Noe som også gjorde meg nervøs.

Dagene før 22.11 hadde jeg kjent på uroligheten og angsten. Det var noe som ikke stemte. Drømmene mine var vonde, og jeg tror underbevisstheten min prøvde å fortelle meg noe. Så skulle jeg ta toget til Oslo. Alene. Og fra Oslo S skulle turen gå videre til Ullevål sykehus.

Jeg kom meg til bygning 8 og kom fort inn til sykepleieren. Der målte de blodsukkeret mitt – 6,4. Helt perfekt. HbA1c var også 6,4 – igjen helt perfekt.

Så ble jeg sendt inn til legen. Her hadde vi en åpen og god samtale hvor jeg fortalte om angsten og uroligheten. Jeg følte han hørte på meg og tok meg på alvor. Jeg gikk ut fra kontoret hans med et smil.

Så kom beskjeden jeg fryktet – det lille hjertet hadde sluttet å slå.

Neste stopp var gynekolog. Det var dette møtet jeg hadde kjent urolighet og angst rundt. Idet jeg kom inn fikk jeg legge meg på benken med en gang – så kom gelen på magen. Den kalde gelen. Foran meg hang skjermen jeg ikke klarte å ta øynene mine bort fra. Men den ble brått svart og gynekologen sa han måtte ta en innvendig undersøkelse.

Jeg kjente hjertet mitt slå fortere og spurte forsiktig om noe var galt. Han sa han ikke kunne svare meg før vi hadde tatt en innvendig undersøkelse.

Så kom skjermen opp igjen. Jeg så febrilsk etter «lille spire», og hjertet. Det lille, men fantastiske raske hjertet jeg fikk oppleve to uker tidligere. Så kom beskjeden jeg fryktet – det lille hjertet hadde sluttet å slå.

Han viste meg «lille spire» på skjermen uten et bankende hjerte. Det var ikke sant. Beskjeden kom igjen; det er dessverre ikke liv.

LES OGSÅ: Frykten for å bli gravid

En dyp sorg og en grufull skam

Var det min skyld? Tok jeg ikke vare på kroppen min? Tok jeg ikke ansvar for blodsukkeret? Kunne jeg spist bedre? Sunnere? Burde jeg vært mer i aktivitet? Jobbet jeg for mye? Stresset jeg for mye? HVORFOR?

Det var noen av spørsmålene jeg satt igjen med. Samtidig som jeg opplevde en sorg jeg aldri har opplevd før. Men det var også en annen følelse som skremte meg; skam. Jeg var skamfull over at jeg ikke klarte å holde liv i «lille spire».

En missed abortion defineres slik:

«Missed abortion: foster som er dødt i livmoren, men hvor de kliniske tegnene på aborten ennå ikke har vist seg. På ultralyd ses et intakt svangerskap, men fosteret lever ikke lenger, det er altså ingen hjerteaksjon. Utstøtningen har ikke kommet ordentlig i gang på dette tidspunkt.»

Det var nettopp dette som skjedde med meg. Hjertet sluttet å slå. Legen understrekte opptil flere ganger at dette kan skje hvem som helst, og at det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes. Dette var ikke min feil, og det var heller ikke diabetesen sin feil.

Sorgen var uansett overveldende. Jeg låste meg inne. Var redd for å møte på noen jeg kjente: Jeg forestilte meg samtaler med bekjente hvor jeg måtte forsvare meg og diabetesen min. Igjen kom følelsen av skam.

LES OGSÅ: Mitt svangerskap med diabetes

Bør vi snakke mer om spontanabort?

Marthe Ødegården årets mørkeste dag

Foto: Privat.

Dette er den vonde samtalen – og jeg har inntrykk av at man ikke snakker så mye om missed abortion eller spontanabort, med eller uten diabetes.

Er det fortsatt et tabubelagt tema? Samtidig får jeg stadig vekk høre at det alltid er noen som kjenner noen som har opplevd det samme.

Blodsukkeret var perfekt i de ukene jeg var gravid. Jeg var fullstendig klar over at jeg var gravid og tok så godt vare på meg selv og blodsukkeret som jeg kunne. Jeg hadde et godt samarbeid og hyppig oppfølging av både lege og diabetesteam, og jeg fikk høre at jeg var en «stjernepasient».

Så nei, det var IKKE på grunn av blodsukkeret at dette svangerskapet gikk galt. Jeg vil kalle det en katastrofe og et nederlag. En katastrofe som ikke nødvendigvis har gjort meg sterkere, eller en livserfaring rikere. Men det har gjort noe med meg – det har gjort meg klokere.

Tre måneder etter «årets mørkeste dag» sitter jeg igjen med en følelse av trygghet.

Jeg er nå trygg på at dette ikke var min feil, jeg er trygg på at jeg vil prøve å få barn igjen. Dette er takket være samboeren min, familien min, venner og svigerfamilien min – det er de som har gjort meg trygg.

LES OGSÅ: Dette er svangerskapsdiabetes

Nyhetsbrev
Del: